Klokka nærmer seg leggetid. Vinden pisker regndråpene mot ruta og folk titter ut i det stummende mars-mørket og er glade for at de er innendørs på en kveld som denne. Men der ute i mørket er det mange som opplever årets høydepunkt fiskemessig – et spennende og givende fiske etter stor blank sjø-ørret.

Perioden vi går inn i nå regnes av mange som den beste perioden for sjø-ørret for store deler av landet.  Selv om du kan få sjø-ørret når som helst hele året er det fra midten av mars til starten av mai som er den perioden det er lettet å få sjø-ørret, og for mange er denne perioden synonymt med sjø-ørretsesongen i sjøen.  Sjø-ørreten begynner for alvor å spise seg opp etter gytingen, vanntemperaturen stiger og byttedyrene på gruntområdene våkner til liv. I det hele tatt: Har du lyst til å prøve deg på havets sølv – så er tiden nå!

Du kan finne sjø-ørreten nesten overalt men bukter med sand eller mudderbunn med enkelte tangflekker og steiner er optimale plasser, men alle grutområder med varierende bunnforhold er interessante. Sjø-ørreten, og spesielt de litt større, kan godt gå ute i de frie vannmassene, men det er mye lettere å treffe på den inne ved land. Og det morsomme er jo at de store ørretene også kommer inn til land innimellom – spesielt i mørket under litt urolige værforhold.  Og når de kommer inn er det for å spise!

Her er en plass som virkelig leverer – hele døgnet. Varierende bunnforhold hvor alle typer byttedyr trives. Og kort vei til dypet slik at selv de virkelig store ørretene også tør å komme inn for å beite.

Å fiske sjø-ørret fra land kan grovt deles inn i 3 metoder, slukfiske, meite og fluefiske.

Slukfiske kan bedrives med alt fra den letteste ørretstang til kraftige tohåndsstenger. De fleste velger likevel ganske lett opplegg med en stang på 9-11 fot beregnet på slukvekter fra 5- 25 gram, og med 0.25 mono eller 0.12 multifilament å snella. Ikke så ulikt det det mange velger til vanlig ørretfiske i ferskvann.

Her er typisk sjø-ørretutstyr: En fluestang i klasse 7 med et wf-snøre og en Wooly bugger i enden av fortommen. Og medium lett slukutstyr med en 15 grams Viking Herring i enden av snøret.

Når du skal sette sammen innholdet i slukboksen bør du sørge for å dekke de mange forskjellige situasjoner du kan komme ut for. Alt fra der du må fiske sakte over grunne områder, til der du trenger noe som både kaster langt og synker raskt. Et liten livlig sluk fisker som oftest bedre enn en større kompakt sildesluk, men noen ganger trenger man tyngre skyts.  Andre ganger igjen fisker en wobbler eller en større skjesluk bedre. En god allroundsluk er Møresilda i 15 og 22 gram som både er langtkastende og fisker bra på forskjellige hastigheter.

Her er et utvalg sluker som dekker de fleste forhold. Mye blått og sølv. Varier gjerne fargene mer.

Jeg synes at det under mange forhold lønner seg å bruke stanga aktivt under innsveiving av redskapen. Omtrent som en jerker, bare mer hissig og variert. Det er ekstremt stor forskjell på en wobbler som blir sveivet inn i rolig monoton fart, og en hvor du røsker i stanga, endrer stangposisjon mens du sveiver uregelmessig inn, og både varierer hastighet og lenge på pauser i innsveivingen. Den ene lokker bare en fisk som er så sulten at den nesten hadde bitt på hva som helst, mens det andre kan vekke en sløv fisk opp fra dvalen og få den til å angripe med dødsforakt. Andre ganger kan det å fiske veldig rolig ha mer for seg. Spesielt under nattfiske og fiske i kraftig regnvær kan roligere innsveiving og bevegelser være tingen. Sluker som favoritt, morild og Toby egner seg godt til slikt sakte fiske. Det er en selvfølge at man har skarpe kroker, og på de fleste sluker bør man bytte ut den påmonterte kroken med en tynnere variant som lettere kroker fisken og som likevel er mer enn sterk nok i forhold til styrken på sena du bruker. WMC 8650 er min favorittkrok til slikt fiske.

Uansett metode gjelder det samme. Det bør være vind eller regn som gjør at vannflaten er urolig. Er det blikk stille er det veldig vanskelig – men heldigvis ikke helt umulig.

Meite er også svært effektivt på sjø-ørreten. Det vanligste er dupp og agnfisk som for eksempel brisling, men også bunnmeite og frilinemeite kan være aktuelt. Samt andre agn som mark eller reke. Den store ulempen med meitefiske er at fisken fort svelger agnet og er umulig å gjenutsette. Og siden andelen støinger er forholdsvis høy denne tiden velger mange å vente med meitefiske til litt lenger utpå våren.

Flue og dupp er også en effektiv metode, og man kan bruke både flytedupp og saktesynkende dupp. Det kan være veldig monotont og litt av en tålmodighetsprøve å sveive en dupp sakte inn så selv er jeg altfor rastløs til å orke å fiske slik, men de som gjør det får gjerne bra fangster på det.

Da kommer vi til den mest populære metoden til dette fisket, fluefiske med fluestang. Sjeldent er fluefiske mer enkelt og effektivt. Man har ofte god plass til bakslengen, og nesten uansett hvilken flue du bruker og hvordan du fisker den har du muligheter for fast fisk! Mange synes kastingen i seg selv er artig og om du ikke driver med distansekasting kan selve fiskeformen være svært behagelig. Det er lett å fiske veldig variert. Med synkesnøre og raske inntrekk kan du imitere en liten fisk som raser skremt innover mot land. Og med flytesnøre og en flue i myke materialer kan du fiske flua sakte inn mot land samtidig som det er masse bevegelse og «liv» i flua.

Her er Kurt fornøyd med nok en fin sjø-ørret i håven. Fluefiske kan være skikkelig effektivt til tider! Legg merke til snørekurven. Det er ingen nødvendighet, men du verden så praktisk!

På dagtid er det ofte greit å flytte seg en del og ta lange kast – og gjerne prøve å fiske både raskere og dypere med synesnøre innimellom. Lange kast er ofte nødvendig både fordi fisken gjerne svømmer litt lenger fra land på dagtid, men også fordi man – siden det er lyst – fort lettere skremmer fisk som står nært en. Når man nærmer seg en fiskeplass kan man godt gå ned på huk og ta noen kast mens man står et stykke innpå land før man går ned til bredden og eventuelt vader ut i vannet. Vadingen bør selvsagt  foregå rolig og uten for mye plasking.

Skulle man skremme fisken kan man bli stående stille en stund der ute i vannet, så kan det godt hende at fisken kommer tilbake og beiter videre på det den beitet på. Ventetiden kan du f.eks bruke til å ta opp telefonen din og gå inn på Hooked eller Fiskersiden og holde deg oppdatert på hva som skjer ellers i fiskeverden. Bare ikke les for lenge, for fisken kan være overraskende raskt tilbake igjen hvis plassen ellers er attraktiv. Eller at ny fisk har kommet inn på området.

Det er lett å overvurdere fluevalgets betydning, men det kan likevel være lurt å ha fluer med litt forskjellige egenskaper. Noen som striper i overflaten, noen som gir god siluett, andre med mykt materiale som beveger seg uansett hvor rolig du drar inn flua. Det er også greit å ha imitasjoner av reke, småfisk og børstemark.

Det absolutt mest spennende og effektive sjø-ørretfisket på denne tiden av året har man med fluestang om natta – og for mange er det det som er selve sjø-ørreteventyret hvert år. Selv setter jeg dette fisket aller høyest av alt fiske jeg bedriver i saltvann. Da kommer sjø-ørreten ofte helt inntil land – og sjansen for stor fisk blir mangedoblet i forhold til dagfiske. Fisket er svært spennende da ting foregår på nært hold, og med mindre man er mørkeredd er det fint og stemningsfullt å fiske om natta.

Her er Svenna i ferd med å lande en fin sjø-ørret klokka 4 om natta.

Samtidig er nattfiske mye mer avhengig av forholdene for å være bra enn fiske på dagtid. Det er rett og slett mer viktig å treffe de rette forholdene. Det optimale været etter min mening varmt, overskyet med lett regn og svak vind som kruser vannet eller lager små bølger. Det minst optimale er blikkstille og måneskinn. Vindstille er altså ikke bra men for mye vind er heller ikke bra. Kraftig vind og store bølger behøver ikke legge noen demper på sjø-ørretens bitelyst på dagtid, men i mørket virker det som om fisken kvier seg for å gå inn til land og beite under slike forhold. Da lønner det seg å finne en bukt som ligger i le – og håpe på at noen sjø-ørret jakter i de mer rolige forholdene der. Er det overskyet og litt vind er fisket som oftest brukbart.

Det kan være utrolig vakkert i kveldsmørket ute ved fjorden. Akkurat her er ikke fiskeforholdene så gode, men forsvinner månen bak en sky og det kommer en liten bris….

Den vanligste metoden i mørket er flytesnøre og mørk siluettflue som man drar inn i rolige drag. Dette fungerer svært ofte og er en grei grunnteknikk. Både hastighet, lengden på inntrekkene og lengden på pausene imellom bør varieres. Ofte tar fisken mens flua synker mellom inntrekkene. Når man bruker børstemarkfluer gir en ørliten fartsøkning på slutten av hvert inntrekk en flott bevegelse i flua (Takk til Espen Ørud som delte det tipset) Ellers bør man prøve overflatefiske – der man bruker flytende fluer som striper i overflaten. Og man bør prøve det motsatte – å fiske dypt og sakte. I Indre Oslofjord har jeg fått mange litt større ørret med synkesnøre og sakte fiske ned mot 3-4 meters dyp midt på natten. Likevel tar de aller fleste fiskene temmelig nært land, og en typisk metode er å vade forsiktig litt ut for så å kaste sidelengs langs land.

Under dette fisket, og i det hele tatt alt sjø-ørretfiske i sjøen, opplever man å få en del bifangster av andre arter. Noen steder er det spesielt torsken som kan være litt plagsom. Akkurat denne, på nærmere 6 kilo, som jeg fikk hilse på da jeg skulle teste harving etter sjø-ørret, var likevel temmelig morsom å få.

Avslutningsvis vil jeg nevne noen småting. I hardt fiskede områder som indre Oslofjord har jeg merket meg noe som også gjelder i hardt fiskede områder i ferskvann. Det er at mye av fisken venter ca. 2 timer etter at det er mørkt med å komme inn for å beite. Akkurat som om fisken har lært seg at det er mindre fiskere ute da. Det kan også virke som om ruskevær – både på dagtid og natterstid – er mer fordelaktig her enn steder med mindre fiskepress. I tillegg kan litt utradisjonelt fiske belønnes noe bedre her. Kjempehurtig inntrekking/innsveiving, oveflateagn som «harves» brutalt, sluker med «ville» bevegelser o.l. Ting som «vekker» fisken. Det fungerer absolutt ikke alltid, men verd å prøve når andre ting ikke gir resultater.

I ferskvann er det vanlig å fiske i bekkeos når det regner kraftig. Dette fungerer også svært bra i sjøen. Jeg har selv funnet store mengder meitemark i magen på sjø-ørret jeg har fått i slike bekkeos i sjøen. Her vil naturligvis fiske med mark være et godt valg, men det virker ikke som om sjø-ørreten er så selektiv da – er den inne for å spise mark og annen mat som kommer drivende tar den gjerne flua di også om du får presentert den for fisken uten å skremme den. Vær obs på at det er en flombekk du fisker utenfor og ikke en gytebekk med fredningsbestemmelser knyttet til.

På denne tiden av året er det som nevnt en god del støinger i fangsten. Dette er fisk som har gytt forrige høst og som ikke har rukket å spise seg opp igjen. Den letteste måten å se at det er støing på er at den er tynn. Slik fisk er ikke egnet til mat og bør settes uskadet ut igjen. Skal man først ta livet av en sjø-ørret bør det i hvert fall være en man har tenkt å spise. Man har ellers ingen plikt til å måtte drepe all ørreten man får over minstemålet som ikke er støinger. Treffer man på kjempebitt, noe man kan oppleve en gang i blant, kan man nøye seg med et par fisker til middagen og slippe resten skånsomt ut igjen.

Nattfiske kan være svært effektivt og her har jeg nådd min egen selvpålagte baglimit.

Med denne oppfordringen, samt lykkeønskninger til vårens sjøørretfiske takker jeg for meg og håper at jeg har klart å formidle litt av gleden jeg har med dette fisket. Håper du som leser dette får hyggelige og lykkelige stunder ved fjorden i ukene framover.

The post Nå er sjøørretsesongen i sjøen i gang appeared first on Hooked.

Det allerede sinnssyke skreifisket på Sørøya når stadig nye høyder. De siste dagene har det blitt tatt så mye 20 pluss-skrei en kan ønske seg, for ikke å snakke om alle bonuskveitene.

Fiskeguide Johan Mikkelsen, Hannes Ribbner og Joel Ribbner har hendene fulle i storfiskparadiset i nord. Til tross for en og annen utfordring med været, har det blitt mye fiske på gjestene til Nordic Sea Angling på Sørvær. Og for noen fisker de har fått.

Les også: Kjempeskrei på rekke og rad

Som Hooked skrev for halvannen uke siden begynte skreisesongen bra på Sørøya. Og ting har bare blitt bedre. Helgen igjennom har det blitt dradd kjempeskrei på kjempeskrei, og hadde det ikke vært for at de mange storfiskerne som gjester NSA-campen for tiden hadde hatt ører, hadde nok samtlige smil knytt seg i nakken på folk.

Det meste som kommer opp av havet utenfor Sørvær for tiden er svært. Noen høydepunkt kan en likevel ikke unngå å nevne. Eller hva sier du til catch and release-kveite på 50 kilo, brutal Big Bob-skrei på 33 kilo, 74-kiloskveite et minutt utenfor havnen og 31,4-kilosskrei i bar overkropp? Vi lar bildene til Johan Mikkelsen og Hannes Ribbner stå for snakkingen…

Det sykeste av alt er likevel at toppen trolig ikke er nådd ennå. Tirsdag ettermiddag melder nemlig Johan Mikkelsen om at kollega Hannes Ribbner har havnet midt i det sykeste fisket han noen gang har vært med på. I guidebåten alene har det i løpet av en halvtimes fiske blitt landet utrolige 14 skrei over 20 kilo, hvorav minst to også er inne på 30-tallet.

– Sørøya rules, er Mikkelsen sin soleklare konklusjon.

Vi har ingen problemer med å si oss enig i den påstanden…

The post Sørøyas kjempefisker strømmer på appeared first on Hooked.

Det har vært mye vær i Trøndelag de siste dagene, men i går tillot omsider Njord, Poseidon, Triton, Kaptein Sabeltann, eller hvem det nå måtte være som hersker over de syv hav, et følge på fem å gå ut fra havnen på Frøya. Under kyndig geleiding av skipper Frederic Kullin, lot tre specimenfiskere tunge lodd og store agn gå til bunns fra dekket til MS Gotland. Håpet var å lokke noen av Frøyhavets store langer til hugg, og håp skal en ikke undervurdere.

Cato Bekkevold, Vilhelm Skilhagen og Frederik Mortvedt utgjorde dagens besetning, sammen med den selverklærte landkrabben Bernt Nor. Utstyrt med kamera, sjøsyketabletter og et ukuelig pågangsmot satte Hooked-sjefen sjøbein etter beste evne. I rein solidaritet delte han også frokosten sin med krabbene, uten at verken mann eller skalldyr tok nevneverdig skade av dette.

Vel ute på bankene tok det ikke lange (pun intended) tiden før det rykket i agnene som ble servert, og den ene fine langen etter den andre så dekket på MS Gotland. Etter hvert som dagen gikk seg til, hugg også noen virkelig fine langer. Tre mann noterte fisk over 20 kilo, og da kan man ikke klage for mye. At to av tre fiskedager utgikk på grunn av kraftig vind blir fort glemt når en driller slik fisk opp fra dypet.

Video fra det suverene langefisket kommer her på Hooked til høsten, men allerede i morgen kan vi love mer storfisk fra havet. Så stay tuned for more happiness…

The post Drøye langer fra forblåste Frøya appeared first on Hooked.

Torsken, eller skreien om du vil, er i støtet nord i landet vårt for tiden. Hooked har ved flere anledninger tidligere skrevet om det fantastiske skreifisket på Sørøya, men denne uken ble alle storfangster fra 2014 toppet. Peter, som er gjest hos Nordic Sea Angling, dro nemlig opp det som i alle fall foreløpig er årets soleklart største torsk på campen til Ralph Bengtsson på Sørøya.

Les også: Sørøyas kjempefisker strømmer på

Den brutale gytetorsken dro vekten til smått fantastiske 38 kilo, og som bildet i toppen av saken tydelig viser er det lite å si på kondisjonen til kjempen. Så gjenstår det å se om dette blir årets største skrei fra Sørøya. Om noen større skulle dukke opp, kan du selvsagt lese om det på våre nettsider.

Men det er ikke bare i Finnmark det finnes stor torsk. Fisken Trønder-Avisa meldte om i går ble riktig nok tatt for to år siden, men skal nå være nærmere internasjonal rekordstatus enn noen gang. Torsken det er snakk om ble tatt av David Rodgers like utenfor Rødbrygga vi Nord-Trøndelag, og veide 22,5 kilo.

I seg selv er ikke dette en oppsiktsvekkende vekt for en torsk, men med tanke på at fisken ble tatt fra land er fangsten høyst spesiell. Det kan faktisk godt hende at dette er den største, landfangede torsken i verden.

Rodgers var med fiskeguide Phill Dale fra Nordic sport fishing ved Skarnsundet i Inderøy da stortorsken hugg på et sildeagn tilbake i 2012. Siden den gang har sportsfiskerne jobbet for å få fisken registrert som landfanget verdensrekord. Dale var i følge Trønder-Avisa senest onsdag i kontakt med det internasjonale fiskeforbundet for å få registrert fangsten, men det har vist seg enklere sagt enn gjort.

Les også: Kjempeskrei på rekke og rad

– De tror oss ikke. Jeg har prøvd å få den godkjent lenge, men de tror bare vi har fanget den fra båt og fraktet den inn til land etterpå, sier Dale.

Stortorsken ble for øvrig sluppet ut igjen etter fotografering. Dale mener nemlig fisken var i største laget til å havne på middagsbordet. Men rekorden, den gir han ikke slipp på.

– Det var flere vitner til fangsten, deriblant de seks personene i laget som var ute på fisketur. Jeg tror vi nå er nærmere enn noengang å få fangsten godkjent, to år etter fisketuren, sier fiskeguiden.

The post Kjempetorsker fra både båt og land appeared first on Hooked.

De siste ukene har vi i Hooked skrevet flere artikler om de utrolige storfiskene fra Sørøya. Vi liker variert fiske og likeså fiskenyheter, og vi er i utgangspunktet ikke fans av å trø gamle stier om igjen og om igjen. Men når fiskene bare blir større og større, da har vi rett og slett ikke noe valg.

Les også: Kjempetorsker fra både båt og land

Fisken til danske Tommy Neumann faller definitivt innunder «større og større»-kategorien. Faktisk er den enorme skreien han dro utenfor Sørøya tidlig i uken ny camprekord for Nordic Sea Angling. Den gamle rekorden på 39,4 kilo måtte se seg slått med over to kilo da Neumann fikk sitt livs fisk. Vekten stoppet på hele 41,5 kilo.

NSA sin campgeneral på Sørøya, Ralph Bengtsson, kan ellers fortelle at følget som har vært på øya den siste uken har hatt et sykt bra fiske.

Les også: Sørøyas kjempefisker strømmer på

– Danskene fikk hele elleve skrei over 30 kilo, seier Bengtsson til Hooked.

En skulle kanskje tro at kjempeskreien var det mest oppsiktsvekkende som har skjedd i NSA-leiren den siste uken, men det er det faktisk ikke. Den drøyeste opplevelsen av de alle var det nemlig en annen danske, Jan Kim Davidsen, som fikk. Etter å ha fightet en flott skrei halvveis opp til båten var det nemlig full stopp. En enorm kveite så seg ut skreien til Davidsen som en enkel middag, og dermed hadde dansken sitt livs fight foran seg.

Les også: Kjempeskrei på rekke og rad

Kampen varte i en halv time. Så fikk danskene se storkveiten komme sigende. Og ordet stor er faktisk ikke dekkende. Noen meter under båten åpnet det enorme flaket kjeften, og spyttet ut dagens middag. Slukøret måtte Davidsen sveive opp den skambitte midagen, som i seg selv var en høyst respektabel fisk på hele 22,5 kilo!

– Vi får vonde drømmer i mange år fremover, skriver danskene på Facebook.

Hvor stor kjempekveiten egentlig var er ikke godt å si, men for folk flest er en torsk på 22,5 kilo en drømmefisk. Her ble den altså middag i et eneste jafs.

Les også: Resiebrev fra Sørøya, del 4 av 7

At kveitefisket er godt på Sørøya for tiden bekrefter også Ralph Bengtsson.

– Tre svensker tok 36 kveiter i løpet av oppholdet sitt. Det er helt vilt nå, og det gleder meg utrolig mye, sier Bengtsson til Hooked.

Vi mistenker at det kommer flere nyheter fra campen på Sørvær i løpet av året…

The post Det er ikke bare i Amerika alt er større appeared first on Hooked.

Årets Vestlandsvinter satt lenge i, selv målt etter vår nokså høye terskel for elendig vær. Ikke det at vi har vært plaget med noe særlig kulde, glatte veier eller metervis med snø som må måkes altså, men surt har det like fullt vært. Tungt regn og nordavindskuling eller storm fra alle kanter har vært mer eller mindre konstantene siden pepperkakene kom i butikkene en eller annen gang på høsten i fjor, og det har i det hele tatt vært tungt å være sportsfisker.

En del fiske har det selvsagt blitt, for vi er jo tross alt ikke riktig skrudd sammen vi som holder på med dette her. Men noe særlig matnyttig har vi ikke fått ut av det. Vindretningen har stort sett tvunget oss i le når vi har fisket fra land, og de få kystmeiteøktene vi har fått til har derfor gått til grunne steder. Båtturer har jevnt over vært en glemmesak. To økter i båt har det blitt siden nyttår, 1. januar og 12. januar. Etter dette har de få turene vi har hatt vært fra land.

Så en dag seint i mars gliste Gislefossen omsider med en stor Vestlandssol ved sin side. Og samme mann kunne også fortelle at denne solen, den skulle holde seg i området i all overskuelig fremtid. Dermed var det plutselig håp om å komme seg på sjøen igjen etter gammelt. Dette håpet var det flere som øynet, og søndag fikk jeg telefon fra Lars-Ivar om at havet ventet kommende tirsdag. Jeg hadde noen fridager til gode, og ikke minst en sporty kone med en baby på armen, og dermed var det avgjort. Her skulle storlangene til pers.

Å stå opp klokken 04.30 er aldri enkelt, selv om jeg den siste tiden har blitt vant til det. Og når en skal på sjøen går det faktisk overraskende bra. Vi hadde utror fra Nautnes så tidlig som overhodet mulig, så etter å ha plukket opp Lars-Ivar i Bergen og Kristian en eller annen plass ute i Øygarden, beinet vi rett til havnen. Det vil si, en liten pitstopp for å hente agn og legge igjen litt biologisk og nøye fordøyd avfall måtte til, men vi var likevel overraskende godt i rute da vi rundt klokken 08.00 tøffet ut blant holmer og skjær, med solen i øynene og kursen lagt mot Holmengrå ytterst i havet.

Skallene vest av Fedje huser mye fin fisk, men det er sjelden vær til å fiske effektivt her ute. Denne dagen var det derimot vær, og allerede på første grunntopp gikk Kristian seg i fin fisk på direkten. Fleksen i klingan var god, og vi trodde på pen lange. Der tok vi feil. Opp kom nemlig en torsk, som fikk åtte blanke kilo ut av vekten. En finfin start.

Vi fisket oss gradvis utover, og Kristian herjet i baugen de første timene. Torsken fikk følge av lange på gode syv kilo, samt en hel liten bataljon av brosmer. Selv kroket jeg en hvitting og en brosme, begge tatt på den alltid tilstedeværende artskroken. Snart kom også småseien, og heller ikke den takket nei til 1/0-en med det vesle makrellagnet.

Vi har fått mye fin lange her ute tidligere, men vi traff liksom ikke helt på bettet denne dagen. Fisk ble det for all del, etter hvert to fulle kasser, men det gikk mest i brosme og mindre langer. Et par torsker ble det også, men vi hadde noen kilo igjen til tikilosgrensen, som en jo alltid er interessert i å bikke når en fisker på denne måten.

Likevel, på en dag som dette hadde vi faktisk klart oss uten fisk i det hele tatt. Etter hvert som timene gikk ble været nemlig finere og finere. I flere timer lå vi faktisk rett vest for Holmengrå uten en krusning på vannet. Slike dager går det ikke tretten av på dusinet. Den saken kan du spise plumbo på. Tidvis var det også så varmt at vi satt i genserne, og vi kunne sikkert med fordel kastet disse også. Men altså, er en på sjøen så må en jo prøve å få noe skikkelig, og i avslutningen prøvde vi noen steintopper litt grunnere. Her traff vi på noen langer, men dessverre ingen store.

Utenom det opplagte fiskesuget handlet turen også om å teste litt nytt utstyr. Vi fisket med Campelen sine hjemmelagde dypvannstakkel, med mye selvlysende krimskrams langs takkelstammen. At redskapen fisker er hevet over enhver tvil, men som med det meste annet av havfiskeutstyr liker også brosmene det som blir servert. Og straks strømmen førte oss av steintoppene, var ikke havets bulldoger langt unna. Nuvel, mye fin filet ble det uansett, og siden nesten all fisken spydde på trollhummer, er det også grunn til å tro at kjøttet kommer til å smake førsteklasses.

Selv hadde jeg også med meg både ny stang og ny snelle som fikk sitt første møte med norsk storhav denne dagen. Begge bestod testen med glans. At 20-30-punderen til Kenzaki kom til å levere visste jeg egentlig på forhånd. 6-12-eren er jo suveren, og storebror kan selvsagt ikke være noe dårligere. Den nye snellen, en Talica 12 med to gir, var også en drøm å fiske med. Jeg ser for meg at vi kommer til å få mange fine fiskeopplevelser sammen i tiden fremover. Takk for en flott dag på sjøen karer, neste gang bunner vi vekten…

PS: I helgen nådde det fine vårværet her hos oss nye høyder. Så fint var det at arvingen på under to måneder var med på fisketur i nesten tre timer. Hele historien kommer i løpet av uken.

The post Våren har kommet til Vestlandet appeared first on Hooked.

Livet blir snudd på hodet straks en får barn. Det er en klisjé, men like fullt sant som dagen er lang. Og for en sportsfisker, som er vant til å være ute med stengene mange timer for uken, er det unektelig en stor overgang å bytte ut kroker og agn med vaskekluter og bleier. Riktig nok har begge leirer elementer av drittlukt i seg, men det er en markant forskjell på gammel makrell og nyfordøyd morsmelk . Det å bli far er likevel det største som har skjedd i livet mitt, og sånn sett kan en liksom ikke klage. Men finne alternative løsninger på hverdagslige utfordringer, det står en fritt til.

Nå er det egentlig ikke synd på meg i det hele tatt. Jeg har en veldig tålmodig kone, som lar meg drive på med hobbyen min i mye større grad enn veldig mange andre jeg kjenner i samme situasjon. Med inntoget til det nye familiemedlemmet har vår selvplanlagte fritid likevel blitt kraftig krympet inn, og det blir en del skift- og akkordarbeid i heimen. At mor, som disse første månedene er hjemme med minien på dagtid trenger å komme seg ut uten barn noen timer i helgene, det er da også selvsagt helt forståelig. Så hvordan takler en da far sitt fiskesug, som kommer sigende med solen og den blanke fjorden? En tar med seg arvingen på fisketur, selvsagt.

Det var slik det ble forrige søndag. En hel uke med nydelig vårvær hadde gitt meg troen på at flyndrene hadde begynt å våkne, og rundt lunsjtider på vår herre sin hviledag bar det av gårde med en sovende unge i baksetet. Etter et kvarters kjøring var vi fremme, og i baksetet sov vi like fint. Så også under transporten fra barnesetet over i vognen. Dette gikk jo som en lek. En liten trilletur på stien, og vi var fremme på godplassen. Siden det fremdeles gikk i soving nede i vognen, fikk far god tid til å rigge stenger og sende blåskjelldanderte scampi og reker ut på sandbunnen der ute.

Fisket begynte tregt, men det gjorde ikke så mye. Været var fantastisk, temperaturen ypperlig og aktiviteten i sjøen tiltagende. I tillegg sov den lille veldig godt nede i dunposen sin, og det var små innvendinger på at barnevognen også fikk fungere som pod til de to stengene jeg brukte denne dagen. Selv ble jeg stående og se på sjøørret inne på grunt vann mens de to stengene fisket statisk. Det var ganske mange av de, og flere var nok over kiloen, noe som er brukbart her hos oss. Etter en halv time uten noen form for aktivitet på stengene, gikk jeg over til aktivt fiske med Beast Masteren. Dette pleier jeg alltid å gjøre under flyndrefiske, da en aldri vet hvilket humør flyndrene er i. Den ene dagen tar de agn i aktivitet, den neste agn som ligger i ro.

Å gå over til aktivt fiske var ikke så dumt, for allerede etter noen få omdreininger nappet det der ute. Tilslaget satt, og opp kom en liten sandflyndre, som hadde falt for artskroken i #4 som er montert over det nokså grove hovedagnet. Artskroken viser gang på gang at den leverer fisk i alle størrelser, og selv om dette var en liten flyndre, var vi i alle fall i gang.

En time senere hadde jeg dradd opp tre småsei, og mistenkte sterkt at en stim av disse var i ferd med å ødelegge hele flyndrefisket. Dessuten begynte det å nærme seg middagstid for småen i vognen, uten at hun brydde seg nevneverdig om det. Et godt sovehjerte hører nemlig familien til, og dette har tydeligvis blitt videreført til neste generasjon. Derfor fisket jeg litt til, noe som skulle bli et godt valg.

Under aktivt fiske var småseien kjappere enn flyndrene, men da det runnet på stangen som fremdeles fisket statisk hadde jeg litt mer troen. Tilslaget avslørte da også at det var en flatfisk i andre enden, og etter tyngden å dømme hadde jeg egentlig mest troen på årets første rødspette. Der tok jeg feil. Snart kom nemlig en sandflyndre sigende, og den så meget bra ut.

Vel oppe på land kunne jeg konstatere at flatfisken hadde satt til livs en hel, stor scampi med mye blåskjell rundt, et agn beregnet på skikkelige flyndrer. Denne falt da også innunder den kategorien. Fisken ble målt til pene 40 centimeter, og klokket til 900 gram på en vekt med 20-gramsinndeling. Ny pers med god margin, og bare et hekto unna specimengrensen. Herlig!

Dette ble omtrent det siste som skjedde denne søndagen, selv om jeg sikkert kunne fisket videre en god stund til. Småen sov nemlig hele den humpete veien tilbake til bilen også, samt under overflyttingen fra vognen til barnesetet og på hele hjemturen. Dermed hadde jeg bevist for både meg selv og mor i huset at det går helt fint an å ha med seg babyer på fisketur så lenge forholdene tillater det, og en ikke kjører maratonøkter.

Det er dumt å forandre på et vinnerlag, så da en ny helg kom snikende la jeg nok en gang fiskeplaner med arvingen. Lørdag bar det av gårde litt over lunsjtider, til samme sted og med samme utrustning. Denne gangen ble også onkel Torbjørn med. Han hadde allerede dradd på land en liten sandflyndre da vi entret godplassen, jeg med kamera og to stenger, hun langt inne i drømmeland. Været var ikke like fint denne helgen, men vinden var nesten fraværende og vognen har regntrekk.

På samme måte som forrige helg var den første halvtimen død. Men da det aktive fisket tok til, litt etter at det hadde begynt å flø for alvor, nappet det fint hos meg. Tilslaget satt, og snart kom årets første rødspette sigende. Også denne hadde tatt den lille #4-artskroken. Fisken ble klokket til 700 gram, og fikk svømme tilbake der den kom fra etter noen kjappe bilder.

En halvtime gikk uten lyd fra verken sneller eller vogn. Så runnet det hos meg igjen, og opp kom en liten sandflyndre. Hvilken krok den valgte, undrer du? Artskroken, selvfølgelig!

Torbjørn, som fisket litt grovere, hadde en del smånapping, men ingenting ville sitte. Ikke før jeg var i nedpakkingsfasen, av samme grunn som forrige helg, kunne han konstatere fast fisk. Også denne gangen var det en rødspette som kunne løftes på land, hans første for året.

Den flotte flatfisken med de røde flekkene fikk svømme tilbake der den kom fra etter et par bilder. Det fikk derimot ikke dagens tredje spette, som hugg like etter at arvingen og jeg hadde satt oss i bilen. Den hadde nemlig svelget både krok og agn, og var umulig å få løs uten avliving. Det gjorde ikke så mye, da rødspettene er fantastisk flotte matfisker. Dagens siste fisk blir middag her i huset i morgen.

At jentungen på to måneder har vært med på flere fisketurer allerede ser jeg på som et opplagt sunnhetstegn. Frisk og god sjøluft har nemlig alle godt av. At mor i huset har latt henne være til stedet i rommet under ikke mindre enn seks Liverpool-kamper (den syvende om noen timer), er jeg litt mer skeptisk til. Å gro sunne interesser fra første stund av er nemlig bare bra. Å oppdra barnet sitt til å heie på Liverpool er derimot nesten dårlig gjort, selv om de gjør det bra i år. Heldigvis får hun Brann som favorittlag i Norge. Da lærer hun kjapt at skuffelse ikke finnes, bare en og annen positivt overraskelse…

The post Flyndrefiske med barnevogn appeared first on Hooked.

Etter vårfisket 2012 satt jeg igjen med følgende tall i fangstatistikken min: 12 små piggvarer og 12 slettvarer. Slettvarene har jevnt over vært små, men fire fisk over kiloen (med en toppfisk 1240gr) er likevel godkjente fangster. Når februar året etter gikk over i mars, var allerede årets første slettvar på land. Den lille tohektos-flyndra som ble tatt som bifangst under feederfiske etter skrubbe, var en overraskende tidlig fangst av arten, og det så ut til å gå mot nok en bra var-sesong. Med skyhøye forventninger gikk jeg i gang med den møysommelige jobbinga med agnfisken langs sandbunn og grusrenner, men med totalt tre landede slettvarer i løpet av 2013, kan var-sesongen 2013 i beste fall kalles middelmådig. Nytt år, nye muligheter. 

Les også: Kystmeitets småtriks del 1 – Impact Shield-adapter

Det er den siste fredagen i mars, og en fredag på jobb er like produktiv som vanlig.  Tidligere på dagen hadde jeg fleipa om at jeg tar årets første slettvar i dag, men sarkastiske kommentarer og smånervøse latterkuler levnet tilliten folk hadde til akkurat det liten tvil. Jeg gjør meg ferdig på jobb med akkurat passe god samvittighet, og setter avgårde for å utforske en ny plass jeg har hatt i kikkerten et par dager. Det meste med plassen stemmer med de erfaringer jeg har gjort som piggvar- og slettvarfisker; sørvendte grunne bukter eller viker med brenninger innerst, og dypere vann innenfor grei rekkevidde. Sandbunn eller annen bløtbunn er en selvfølge, med enkelte tangklaser og steiner innimellom. Denne plassen er riktignok litt spesiell, siden det er en markant sandrenne mellom tangklasene.

Jeg tar det med ro, og tar med god tid når jeg knyter årets første var-takkel. Det blir et enkelt pennel-takkel, drøye halvannen meter langt og med to 3/0-kroker. Jeg liker å fiske så lett som mulig, så valget faller på et tjuegrams søkke.

Når første kastet sendes avgårde, tar det akkurat to sekunder før tackelet toucher bunnen. Et par drag i tackelet gjør det klinkende klart at jeg ikke har truffet på sandrenna jeg fant på satelittkartet, og jeg drar av både tackel og agn. Heldigvis er var-fiske temmelig enkelt og greit, det skal ikke være komplisert med tunge tackler og finurlige anordninger. To kast senere er jeg enda to tackler fattigere, men på det fjerde kastet treffer jeg sandrenna jeg leter etter. Og her er det umiddelbart fisk bortpå. Tilslaget gjøres umiddelbart, og noen sekunder etter hopper en sjøørret himmelhøyt med tobisen i kjeften. Halvveis ned mot vannflata er penneltackelet løst fra fiskekjeften, og jeg sveiver inn den maltrakterte agnfisken.

Les også: Kystmeitets småtriks del 2 – vakuumpakk agnet ditt!

I løpet av de neste kastene klarer jeg å lokalisere ytterkantene av sandrenna, og den intensive jobbinga med agnfisken som jeg kjenner så godt, kan begynne. Det viser seg at renna inneholder mye fisk, men mistankene drar seg mot småskrubber og ivrige ørreter. Og så skjer det. Et solid røsk i stangtuppen vitner om større fisk på gang, og jeg vet med en gang hva det dreier seg om. Ståpelsen på ryggen har ikke lagt seg før jeg setter tilslaget, og mistankene blir bekreftet. Stor flatfisk. Stor deilig flatfisk med stor kjeft. Stor deilig flatfisk med stor kjeft og agnet mitt i kjeften. Fighten er klassisk var. Tung stanging, hele tiden søking ned mot bunnen, og sikksakksvømming inn mot en skjelvende flatfiskgærning.

Når fisken kommer sigende over grusen inne ved land, får jeg latterkrampe og jeg blir stående og gapskratte for meg selv. Jeg føler meg umiddelbart innmari teit, men det gir jeg blaffen i. For fisken som åpenbarer seg foran meg med all sin prakt er en grov slettvar.

Nå venter nye utfordringer på Vestlandet, og om gode tre uker flytter jeg inn i ny leilighet der kjæresten min har venter på meg. Målrettet meite etter skater, havål, kveite, piggvar og store rødspetter er ikke å forakte det heller…

The post Tidligfiske etter slettvar appeared first on Hooked.

Her ein kveld, nærare bestemt på mandag 21. april, sat eg som eg ofte gjer, med nasen i dataskjermen til mi trufaste stasjonærmaskin Palma 3.0, der eg på velkjent OCD-vis sorterte bilete frå påskå inn i mitt intrikate kronologiske mappesystem. Eg var akkurat ferdig, og etter å ha køyrt sju timar til Trondheim med bil same dagen, var eg rimeleg sugen på å velte meg over i køya med min beire halvdel og sjå ferskaste episode av Game of Thrones. Eg hadde til og med fått av meg buksene, men akkurat i det eg hadde forkynt til madammen at eg var «straks klar» for siste gong, ringer det i telefonen. Det var David. Klokka var 22.38, kva ville David no? Eg huska truleg ikkje samtalen heilt korrekt, sidan hjernecellene nokre sekund seinare eksploderte i eit hormon/endorfin/dopamin-fyrverkeri, men det gjekk omtrent slik:

David (rett på sak og utan «Hallo» eller den slags): «Er du kommet deg tilbake til Trondheim nå?»

Sindre: «Øh.. ja?»

David: «Har du mikroutsyr klart?»

Sindre: «Øh… ja?» (Her tenkte eg at han kanskje hadde funne ein ny babyrognkjeks)

David: «Jeg er på Skansen nå, og ligger å ser på en PANSERULKE.»

Etter dette svikta minne ein smule, om ikkje eit heilt brød. Eg snakka sikkert ikkje spesielt samanhengande.

Han forklarte vidare at han hadde gått og lyst rundt nede på Skansen, men utan mikroutstyr, og at han ikkje turte å sleppe den av syne. Som den noble og sjenerøse sjela han er, tenkte han vel:

«aah…shit… panserulke ass.. og jeg som ikke har med meg mikroutstyr…  jaja, skittt au, men jeg kan jo ringe Sindre, så kan han få’n.»

For ein mann!

Etter ein meget kjapp forhandling med madammen, forsto ho fort at dette var alvorleg. Alvorleg sinnslidelse, men like fullt alvorleg. I vill angst og panikk heiv eg på meg buksene og leita panisk etter agn. Det nærmaste eg fann var ei tupperware-boks med halvgammal salami, men det fekk duge. Heller salami enn buse.

Eg spurta ut, og høyrde madammen mumle «idiotar» i det eg låste døra, og ho har jo rett. Eg heiv meg i bilen… eller… eg heiv meg rundt på passasjersida av bilen, låste opp frå den sida med fungerande lås, velta meg inn i kupeèn og fyrte opp Toyota-vidunderet så grusen frøsa. Trekkspelmusikken frå kassettspelaren starta på det volumet den var slått av på, nemleg MAX.

Sidetrack: Eg må vel nesten forklare trekkspelmusikken. Min bestefar spelte trekkspel aktivt i sin ungdom (og vel så det), og eg sidan eg allereie har ei rimeleg diger samling med lokal musikk, spurte eg han om han hadde nokre opptak av dette som eg kunne bevare på Palma 3.0 for all ettertid. Han hadde ikkje det meinte han, men han fann ein kassett med ein annan lokal trekkspelgjeng, som kalla seg «Stiv-Kuling», og denne har eg siste veka blitt avhengig av. Dette er som dop. Pur, rein trekkspelmusikk, utan innblanding og uttynning av ting som vokal, saksofon eller kontra-fagott.

Nok om det.

Eit lite infarkt seinare var eg allereie på go vei ned Tyholtveien, hoppande på fartsdumpar så gnistregnet fyk, med «Nordlands Mazurka» av Magne Saure dundrande ut av kassettspelaren. Lenger nede i Tyholtveien er det ein 7-Eleven, og eg tenkte i farta at kanskje… KANSKJE dei hadde eit rekesmørbrød eller liknande som brutalt kunne ofrast i agn-øyemed. Klokka var no blitt 22:56, og eg storma inn i ein tom 7-Eleven og nærmast ropte:

«He dokke nåke me reke?!»

«Øh.. pølse me ræksalat kansje?»

«Ja! Good shit! Bære peis på me rekesalat, eller forresten, bære fyll et beger me rekesalat!»

6 kroner fattigare, og med eit beger rekesalat i neven, hiv eg meg i bilen og durar vidare, fortsatt med trekkspelmusikken hylande gjennom Trondheimsnatta. Når eg endeleg er framme, forlet eg bilen henslengt med åpne dører og snar-listar meg ned til den einaste fjompen med hovudlykt eg kan sjå. Dette er slike ting eg vanlegvis drøymer. Og visst faen… der var den. Ingen tvil om arten.

«Du trodde vel ikke jeg lurer deg ne hit for en skarve dvergulke, vel?»

Eg stappar fingrane i begeret med rekesalat og grev febrilsk etter ei reke. Ingenting… Eg smører heile sulamitten ut over brygga og smakar meg fram etter reke… men finn berre løk! Akkurat i det eg skal til å bite av ein del av huda på fingeren å bruke som agn, finn eg den EINE jævla reka som låg i den salaten, og får klura på eit agn på 24-kroken som var ferdig rigga på mikrostonga frå to dagar tidlegare. Sanningas time var komen… Ville den bite?

Og herregud som den beit! Den var superaggressiv og var fast bestemt på å få i seg alle tre splitthagla. I sin iver klarte den å blåse ein jet-stråle ut nasen som regelrett spylte agnet av kroken, så eg såg meg nødd til å agne på nytt. Denne gongen prøvde eg å skjule splitthagla, men den var på hugget, og angreip med det same. Til slutt fatta den interesse for rekesalatbiten, og sugde den i seg, og med eit løft og ein plopp og ein vips og ein gisp, låg den i handa… nummer 61! Hell yeah!

Det slo meg kor vill den var, og vi kasta fort salamien på havet og la den i tupperware-boksa, der den herja rundt og skapte kaos og høg sjø. Den liknar i grunn på ein liten stør, med pansra kropp, skjegg og eit nasegrev frå ei anna verd. Eg la meg ned og tok ein telefon til Bjørn:

Bjørn: «øøh.. halloen..»

Sindre: «Æææh.. ææh.. Ej ligge på i fosterstilling på ei brygge på Skansen…»

Bjørn tenker garantert: «Uff.. nå en han på fydlo igjen… big time, å so ringe han meg.. Føøøk…»

Sindre: «Ej he fått ei panserulke…»

Bjørn tenker sikkert: «SÅ fudle??», før han pip ut eit tynt sprakete «hææ…..??»

David har ringt Vegar, og han går litt fram og tilbake på bryggene og er både bitter og glad på mine vegne på ein gong. Han smiler med munnen, men langefingeren røper han. Eg spør om eg får kysse han, men får ikkje lov.Trygt oppe på tørt land starta fotoseanse, måleseanse og vektseanse…

Sidan specimenkravet på denne fisken er heile null gram, kan eg faktisk skryte på meg specimen òg, og denne kvelden blir berre beire og beire. Klubbrekord er det derimot ikkje. Glad i detaljar som eg er, la eg tidleg merke til at anus til denne fisken er plassert unormalt langt framme, i likheit med andre umulige mongofisk som f.eks. skjeggtorsk. Er det ein korrelasjon mellom vanskelegheitsgrad og plassering av anus? Dette er nok ei sak biologane vil diskutere høglytt på nachspiel framover.

Eg prøvde meg på ein JOFL-poseringsvariant med fisken i fjeset, men enda heller opp med noke Jabba the Hutt-liknande greier med ein piggete magevalk av ei dobbelhake.

Som dykk kanskje forstår: frå og med no, står eg evig i gjeld til David. Han fann fisken, vokta den, ringde meg, slapp meg til, og bisto att på til med kamera for å forevige mirakelet. Som takk for dette opprettar eg som tittelen avslører Panzerdagen, som skal feirast kvart år, i staden for 2. påskedag. Som medfølgande rituale foreslår eg at mine etterkomarar skal sende David sine etterkomarar gull, røykelse, myrra, tobakk, whisky og blue nun i posten, og samlast på spot’en for å markere dagen med å smøre rekesalat utover brygga. Alt akkompagnert av trekkspelmusikk.

Igjen:

Tusen takk, David!

I ettertid rådførte eg meg med biologane for å sjekke om dette var ein art som var fanga i fjorden tidlegare:

«Observert i Orkdalsfjorden av dykkere på 12 meters dyp punktum.» – Irvin Kilde

«Står på fangstrapporten til «Fiskeforsøgene 1898: «Ilsviken ved trælastkaien: 35 favners dyp, Agonus cataphractus (smaa).» – Bjørn Florø-Larsen

Ikkje heilt kvardagsleg, med andre ord.

Eg jubilerte nokre dagar før med vassild som art nr. 60, eit tal eg har sett fram til i årevis, og ansett som eit respektabelt antal for ein artsfiskar. Mykje har derimot skjedd på artsfiskefronten siste tida, og uvanlege fiskar blir plutseleg allemannseige. 75 er nok det nye 60 i dag, og med panserulka står eg i dag på 61, så det er vel berre å sette inn høggiret for å ta igjen resten. No har eg eit whiskyglas som ropar, så eg rundar av her. Kanskje den lengste rapporten om den kortaste fisketuren gjennom tidene, men eg håpar at detaljrikdomen har måla bilete med klåre fargar i hugen åt dykk, kjære lesarar!

Skål, og adjø!

The post Panzerdagen appeared first on Hooked.

Inntil i fjor sommer var det ikke mange som hadde fått den snodige flatfisken tunge på sportslige metoder i Norge. Det var før det såkalte tungevinduet så dagens lys, og det som snart må kunne kalles en ny folkebevegelse i sportsfiske-Norge ble skapt.

– Karleif Tunheim skal ha mye av æren for galskapen. Det var først etter at han fikk to tunger under kikkfiske i mørket i Rogaland at vi fant ut at vi måtte ut og kikke i Oslofjorden også, sier Karl Johan Sæth, mannen bak det nevnte tungevinduet.

Tunge er en fisk i tungefamilien, som igjen er en del av flatfiskene våre. At den finnes en del steder i Norge har vært kjent lenge, men fisken som har stått som norsk sportsfiskerekord siden verden var i svart/hvit er høyst tvilsom. Den ble nemlig tatt på en 40-grams sluk. Dette har sikkert skjedd altså, men kroken har neppe sittet i fiskekjeften slik reglene tilsier at den skal. Det er i alle fall høyst usannsynlig at fisken med viten og vilje har gapt over sluken. En tungemunn er nemlig ikke laget for slikt. Den er designet for å spise bløte dyr, hovedsakelig sjølevende mark av ymse slag.

Noen pionerer har de siste årene prøvd seg etter tunge med vekslende hell. Øystein Davidsen lurte arten i Egersund tilbake i 2011, og det ble også tatt en og annen tunge på stang østafjells både før og etter dette, blant annet under Langesundfestivalen. Koden var likevel ikke knekt. Ikke på langt nær. Det ble det en endring på i fjor sommer.

– Vi begynte å fiske statisk i mai fjor, men uten særlig hell. Vi prøvde igjen i august, med samme resultat. Så fikk Karleif sine tunger, og vi skjønte at vi måtte kikkfiske, vi også. Utfordringen var å finne steder med brygger som gikk litt langt ut i sjøen, sier Karl Johan Sæth til Hooked.

Sammen med en liten gjeng likesinnede kamerater, det vil si hardcore fiskenerder, fortsatte kikkfisket for Sæth. Da Marius Vikene fant den første Oslotunga inne på en grunn strand var det gjort. Nå brøt tungefeberen ut for alvor.

– Det vi fant ut var at tungene stor sett ikke kommer frem før etter at det har blitt mørkt. Vi skjønte også snart at vi måtte fysisk ut i sjøen, og Terje Pettersen var førstemann uti med vadere. Dette fungerte bra, men han slet med bølgeskvulp og krusninger. Dermed måtte vi diskutere noen mulige løsninger, forteller Sæth.

Først ble sjøkikkert vurdert. Dette er et vanlig hjelperedskap når våre svenske naboer er på piggvarjakt i båt. Vadende alene i mørket, med bare to armer tilgjengelig, ble likevel ikke dette ideelt.

– Det var i denne prosessen at ideen om tungevinduet dukket opp, og den er det nok jeg som må ta æren for. Vi trengte en litt stor siktflate og et verktøy som fløt av seg selv under fisket, og da ble et tungevindu løsningen, sier den ivrige artsjegeren til Hooked.

Et tungevindu er akkurat det det høres ut som. Selve ruten er av pleksiglass, og rammen lager en av valgfritt, flytende materiale, fortinnsvis tre. Genialt enkelt, men også ganske enkelt genialt. I alle fall for folk som ferdes ute med fiskestenger på nattestid.

Tungevinduet ble en umiddelbar suksess, og i løpet av seinsommeren og høsten i fjor fikk fem-seks fiskere rundt 60 tunger bare i Oslofjorden. Sæth tok i underkant av 20 av disse. Ny norgesrekord ble notert flere ganger, og koden var smadret noe så til de grader. Som en rein bonus ble det også tatt piggvar, slettvar, panserulker og andre rariteter det normalt sett ikke går tretten av på dusinet her til lands.

– Det viste seg rett og slett at tunga ikke var så uvanlig som vi trodde. Det handlet bare om rett tid og metode, seier han.

Etter fjorårets fantastiske fiske har naturlig nok ventetiden frem mot årets sesong blitt lang. Men så kom omsider våren til Oslo, og da bar det ut på rekognoseringstokt. Det ble kjapt konstatert at det hadde begynt å bli liv inne på grunt vann, og da helgen vi nå har lagt bak oss kom ramlende, var gjengen klare med tungevinduene sine.

– Helgen ble i korte trekk nokså sinnssyk. Fredag var jeg ute sammen med Marius Vikene og Andreas Næristorp. Da fikk vi hele åtte tunger, inkludert ny norgesrekord til Andreas (1240 gram). Han fikk også en stor skrubbe, mens Marius forgjeves fisket på en svær, men sær slettvar. At fisket var så bra allerede i april var uventet, men veldig gledelig, forteller Sæth.

Lørdag bar det ut igjen. Denne gangen var det Næristorp og Stein Johannessen som holdt Sæth med selskap. Turen gikk til en helt annen plass enn natten i forveien, men fisket var ikke mye dårligere av den grunn. Fem tunger havnet på land, blant annet en tangering av norgesrekorden Næristorp satte fredagsnatten, signert Johannessen. Selv perset Sæth med en fisk på 1160 gram og fisket på en svær slettvar som ikke ville leke.

Etter to stive netter med fiske hadde Sæth ennå ikke fått nok, og på natt nummer tre på like mange døgn fikk han virkelig uttelling. Sammen med Ole-Håkon Heier og Thomas Cortsen var han på leiting på ny lokasjon. Tunge ble det lite av, men inne på 50 centimeter vann kom han over nok en svær slettvar.

– Jeg prøvde først med børstemark, men det ville den ikke ha. Heldigvis hadde Ole-Håkon en brisling i lomma (!), og jeg fikk egnet om i en fei. Jeg slo av hodelykten, og kjente raskt et sug i stangen. Da jeg slo på lyset igjen lå varen og gomlet på agnfisken, og jeg satte tilslaget. Fisken gled rett i håven til Ole-Håkon uten at jeg tror at den skjønte at den var kroket, forteller Sæth.

I håven viste det seg kjapt at fisken faktisk var grisesvær. Vekten stoppet på 2840 gram, fattige 60 gram bak norgesrekorden. En virkelig drømmefisk, og art nummer 103 for tungevindu-oppfinneren, som ennå ikke hadde landet skikkelig etter helgen da Hooked tok kontakt.

Da kjempeslettvaren ble landet lå Andreas Næristorp hjemme på sofaen og deiget seg. Needless to say måtte han ut på nye eventyr allerede natt til i dag, og det skulle bli lukrativt. Sammen med Jonas Botilsrud sjekket han ut en plass det ble fisket litt på i fjor, men i kaldt og veldig lavt vann var det lite fisk å se. På vei mot bilen svingte likevel Næristorp innom et lite område han hadde troen på, og der lå drømmefisken.

– Jeg så det var en stor tunge som lå der. Heldigvis tok den tvert og fightet drøyt, seier mannen som ble kåret til Årets artsspesialtist under Gullkroken 2013.

Fisken ble målt til 48,5 centimeter og klokket til nydelige 1460 gram. Dette er ny norgesrekord med god margin. Næristorp, som altså satte ny norgesrekord på arten bare et par dager i forveien, spådde selv at denne rekorden ikke kom til å stå i mer enn noen dager. Det fikk han helt rett i. At tunga ble nattens eneste får heller være greit.

Tungevindu-trenden har siden i fjor spredd seg til flere andre steder i Norge, også. Fra Rogaland blir det meldt om fangster av både tunger, panserulke og stor piggvar, og fra Lillesand meldes det om varer og tunge. Lillesand-fiskene er riktig nok tatt fra båt, men de er like fullt kikkemeitet etter mørkets frembrudd. Det faktum at vi ennå bare skriver april måned taler sitt tydelige språk: Vi tar neppe for mye i om vi spår at årets flatfisksesong kommer til å bli noe helt utenom det vanlige…

Mer om gutta sine fiskerier finner du blant annet her, her og her. Det er mye godt lesestoff i disse bloggene.

The post Med tungevindu etter svær flatfisk appeared first on Hooked.

Noen har kanskje hørt om denne Åkrafjorden tidligere, fra forskjellige blogger eller fra en sak i Alt om Fiske tidligere i år. Plassen er definitivt en av mine favorittplasser og turen til fjorden er på mange måter et av årets høydepunkter for noen av oss. Etter å ha besøkt plassen for første gang i 2011, er vi nesten nødt til å ha en tur eller to hit hvert år. Ikke fordi vi nødvendigvis lemper drømmefisk på drømmefisk om bord i båten, men fordi det er et fantastisk sted å være.

Med utgangspunkt fra den lille plassen Kyrping bor vi på Kyrping Camping.

Navnet tilsier at dette kun er en plass man kun stopper hvis man har en campingvogn, men dette er ikke helt sant. Stedet har fantastiske rorbuer og mengder hytter med plass til mange personer. Plusser man på tilgang til fine båter, sløyerom og mengder av bra og morsomme fiskeplasser, er dette et sted man er nødt å reise til – år etter år.

Etter en vellykket tur hit i fjor sammen med Jon Kolstad og Jonas Botilsrud, tok det ikke mange ukene etter at vi var hjemme igjen før vi på ny startet med planlegging av en tur over på samme tidspunkt neste år. Dette året klaffet det for alle tre å kunne ta seg et ekstra langt opphold, og dermed kunne vi konsentrere oss om å «prospecte» mye mer enn tidligere. Det vil si, bruke mye mer tid på å finne nye fiskeplasser og legge et skikkelig grunnlag for fremtidige turer hit, hvor man gjerne har litt mindre tid til rådighet. Når man kan ta seg god tid til å testfiske mange forskjellige plasser, sitter man etter endt tur forhåpentligvis igjen med flere plasser på plotteren til senere bruk.

Som sagt, så gjort..

Med en værmelding som tilsa null vind og fine forhold, hadde vi stor tro på at vi kom til å kunne fiske effektivt på flere av plassene jeg hadde sett meg ut på forhånd. Det skulle vise seg at det ikke ble helt som planlagt, som det så sjeldent gjør.

Den første plassen som ble testet, utpekte seg som en hotspot for blåkjeft. Blåkjeften fant vi på fjorårets tur og vi fikk flere. Det største problemet på denne plassen var foruten ekstremt vanskelig bunn all lusueren. Uansett hvor i området vi fisket, kastet lusueren seg over agnene våre før noen annen fisk rakk å komme til…

Vi ble nødt for å flytte oss til en annen plass skulle vi ha noe som håp om blåkjeft. Driftretningen derimot var helt feil, så det var nesten umulig å få fisket noe særlig effektivt, men mot slutten av dagen klarte Jonas å lure opp en art som har stått på ønskelisten hans i lang tid, nemlig en glassvar.

Og mer glassvar skulle det bli. Et av målene med årets tur var å finne flere plasser i den endeløst dype fjorden som forhåpentligvis kunne levere flere eksemplarer av arten. Det viste seg at også den skulle bli litt lei å knekke koden på, men etter hvert som vi dro frem noen triks fra den berømte hatten, kom også de på løpende bånd. På tross av sin beskjedne størrelse var vi likevel fornøyde med å omsider ha knekt koden – også i denne fjorden.

Etter et par dager på sjøen og med noe nye punkter sikret på kartplotteren, var planen at vi skulle finne oss en flytebrygge i umiddelbar nærhet for å se om det var noen lomrer i gytekondisjon hjemme. Tidspunktet på året, kombinert med at vi faktisk var på Vestlandet, skulle tilsi bra lomrefiske. På turen bort til dagens nøye utvalgte plass fikk vi også fylt på med litt mat, stort sett i form av store mengder karbohydrater på butikken. Ikke at vi på noen måte var tomme for potetgull og smågodt, men det gjør seg alltid med ferske energibomber i hus.

Det første som møtte oss da vi var på vei ut på flytebrygga var store skilt med de vanlige «ALT FISKE FORBUDT» og andre koselige meldinger, så noe måtte gjøres. Den mest pliktoppfyllende av oss, Jon, tok på seg jobben med å ta en ringerunde til halve fylket for å finne et svar på om vi faktisk kunne fiske på denne plassen. Alle klødde seg tilsynelatende i hodet over telefonen, og mente ikke at det skulle være noe stort problem, så vi lot det stå til.

Kort oppsummert tok det ikke helt av, men på andre nedslippet lurte jeg en lomre på litt over halvkiloen, og på de neste firehundreogfemti kastene ble det voldsomme seks sandflyndrer til.

Den største overraskelsen skjedde rett før vi skulle reise hjem, når Jonas skulle sveive opp den ene stanga si. Vips hadde han fått en ny art. Tilfeldigh, de tilfeldighetene…

Dagen var fremdeles ung, så davi hadde tatt en kjapp ompakking og kommet oss over i båten igjen, ble vi enige om å gjøre et forsøk etter spisskate. Kroker ble agnet og sluppet ned i full fart, driften var ca 0 knop og midt i filetereringen av flyndrer, begynte det plutselig å tikke i ei snelle…

Knarren til Jon hadde begynt å gi lyd fra seg om at noe var på gang. Fisken tok noen få meter med line, før den stoppet og ingenting skjedde. Skulle Jon endelig få drømmefisken han hadde jaktet på i flere år?

Signalene fra sene og snelle pekte foreløpig mot spisskate, da tempoet var rolig men bestemt. Da knarren plutselig begynte å skrike for full hals, gav vi andre han ordre om å sveive som en gal og sette et hardt tilslag. Etter mange omdreininger på snella hadde Jon god flex i stanga og det «kjentes riktig ut». 280 meter senere lente jeg meg over ripa, og vi innså skuffelsen samtidig. Jon hadde kroket tidenes slappeste brosme..

Og mer brosme skulle det bli utover uka.

Langene er også i toppkondisjon på våren, så dette var en av de andre artene jeg hadde lett etter potensielle plasser å testfiske etter i forkant. Dessverre får en nesten si, så var været nesten for fint til å kunne bedrive skikkelig målrettet fiske etter lange. Med veldig lite drift er ikke det optimalt når man fisker etter store langer og den viktigste grunnen til det er at man ikke får fisket over så store områder som man ønsker.

Etter å ha hatt flere drift på mange potensielle plasser for lange, kunne vi oppsummere med veldig lite spennende fisk i båten og en av hovedårsakene til det var enorme mengder med brosmer. Havets små rotter kaster seg over alt av agn og gjør det tidvis umulig å fiske målrettet etter noe som helst annet..

Åkrafjorden er ikke kjent for å huse store mengder med lange på noen måte, men det hadde vært utrolig morsomt å lykkes med arten der en gang. Vi kommer nok til å prøve igjen ved senere anledninger når forholdene ligger litt mer til rette for akkurat det.. Testfiskingen så langt under oppholdet vårt hadde gått litt begge veier, både ved å knekke koden på glassvar og med å totalmislykkes på lange. Men var det en ting vi lykkes i å finne i store mengder så var det en av fjordens karakterarter, nemlig uerens mindre fetter – lusueren.

Jeg vet ikke hvor mange tonn lusuer som finnes i Åkrafjorden, men det er antageligvis flere enn vi har erfart. Med de tidligere års erfaringer på potensiale på arten var vi nødt for å prøve å finne flere store av denne lille merkelige røde fisken. Målet var selvfølgelig å bikke specimenkravet på halvkiloen – som i de flestes øyne er en svær lusuer. Det er ikke alltid lett å kun prikke ut de store fiskene av en stimfisk som gjerne liker å leve delvis pelagisk men vi fikk gjort mange bra forsøk. På en plass som i ettertid viste seg å være 20×20 meter bodde det store mengder med drøy lusuer, og på de få driftene vi rakk å fiske effektivt der var Jon den som virkelig dro til med flere store av arten.

Først ut var denne:

På de neste nedslippene fikk han også på 610g, 500- og noe og noen 400-grammere.

Den samme plassen gav meg også den største skuffelsen jeg har opplevd som sportsfisker. Etter å ha sveivet noen meter over bunn ser jeg tydelig at en fisk herjer med agnet, så jeg gir den litt tid og etter et halv minutt setter jeg tilslaget på et typisk lusuernapp. Det som møter meg nede i vannet får enhver specimenfisker nesten til å begynne å grine, jeg hadde av alle ting feilkroket en fisk som hadde gått rett inn på topp10-listen min over beste fangster..

Senere på turen rekker vi å teste flere konkrete plasser etter lusuer og da løsner det også for meg og Jonas og på et av nedslippene sveiver vi samtidig opp hver vår specimenfisk – og nye perser på lusuer.

Etter vårt første besøk her i 2012 fant vi fort ut av en av fjordens karakter arter er den sagomsuste blålanga. Foruten å være en fantastisk matfisk finnes den ikke overalt, og skal man fiske målrettet på de er det et par ting man må huske på. Den viktigste er kanskje å komme seg vekk fra kanten så man slipper brosme..

Blålange ble dessverre litt nedprioritert i år kontra de foregående årene da vi følte vi hadde grei kontroll på dem, men noen nedslipp hadde vi alltid tid til. Åkrafjorden er ikke akkurat veldig stabil vær og strømmessig så det ble litt av et opplegg når vi først skulle teste etter den.

Etter å ha truffet bunn på ca. 500 meter lå båten dønn i ro på floskifte, og når strømmen først bestemte seg for å snu tok det helt av.. Jeg er ganske sikker på at drift farten nærmet seg  2 knop og med nesten 1000 meter sene ute kom det til å bli en slitsom affære. Blålanga derimot gir beng, den trer seg nedpå de største agn uansett hva slags drifthastighet båten har og det fikk jeg nok en gang erfare når jeg midt i det sinnsyke driftet plutselig kjente et snev av tyngde i andre enden, og startet å sveive opp. Den eneste ulempen var at vi drev oppover kanten og jeg plutselig klarte å sette meg fast.. de andre gutta kjappet seg med å sveive opp slik at vi kunne posisjonere båten i håp om at det skulle løsne og når vi nærmet oss plassen hvor søkket hadde kilt seg nappet det plutselig enda mer og halvtimen senere har jeg to fisk i båten.

Brosma som tok slepet hadde løsnet søkket for meg som så mange ganger før og gjort meg en tjeneste. Takk og god natt til den!

På det samme driftet hadde Jonas også tømt spolen sin for sene og sikkert 200 meter over bunn hadde han klart kunstykket å rive opp en blålangedouble hvor begge var over gjeldende pers. Suksess!

Lyr var også en art vi virkelig skulle knekke koden på i år etter at vi hadde flere kontakter med store fisker året før. Det gikk ikke helt som planlagt det heller. For det første klarte jeg å glemme jiggstanga mi i gangen rett før vi skulle reise og for det andre var det nesten klin umulig å få noe annet enn hannfisk. Jon kjempet, kastet og jobbet jevnt over veldig mange timer etter lyren men hadde litt stang ut. De største fiskene falt av kroken etter noen sekunder, eller så hadde de det berømte første lange utraset før de datt av. Kjipt, men vi gir oss ikke!

Etter å ha fisket mange grunner, skrenter og forskjellige plasser med mye strukturer gikk også antall arter rett i været. Totalt på turen fikk vi nesten 30 arter om man teller med rubbel og bit og vi fant etter hvert lange også..  en stor og en liten sykkelpumpe.

Vi var alle enige om at det hadde vært en artig, lærerik og trivelig languke i Åkrafjorden og vi gleder oss allerede til neste tur hit. Med mange nye plasser på plotteren og fremdeles flere titalls plasser igjen å testfiske på ser vi virkelig frem til det.

Og helt tilslutt, litt ymse bilder:

The post Åkrafjorden revisited appeared first on Hooked.

Daniel André Bjørndalen sendte i går inn verdensrekordkrav til IGFA, etter at han natt til 17. mai dro opp den største tungen noen gang fanget i Norge.

– Jeg skjønte at det var snakk om en rekordfisk straks jeg så den, sier Bjørndalen til Hooked.

Som Hooked tidligere har skrevet har fisket etter den snodige flatfisken tunge tatt av i det norske artsmiljøet. Vadere, hodelykt og hjemmelagde tungevindu er viktige stikkord i fisket. Bjørndalen er en av de som ofte er ute med vinduet, så også natt til 17. mai.

– Fisket var veldig bra denne natten, og vi fikk til sammen syv tunger, der to var over kiloen, forteller Bjørndalen.

Den største av tungene dro vekten til hele 1620 gram, fordelt på 51 centimeter. Aldri tidligere har det blitt tatt større tunge i Norge, og den registrerte verdensrekorden hos er bare halvparten så stor som fisken Bjørndalen fikk. Den britiske- og europeiske rekorden er riktig nok mye større, tett oppunder tre kilo, men dette er ikke fisk som er registrert hos IGFA, som da er den offisielle verdensrekordføreren.

– Det hadde vært kult om denne ble godkjent som verdensrekord, men vi får nå se hva de sier, gliser Ytre Enebakk-mannen.

Norgesrekorden på tunge var inntil i fjor en av de mest seiglivede registreringene i Villmarkslivs rekordlister. Etter at koden ble knekt har rekordene derimot blitt slått i… vel, rekordfart.

Marius Vikene sin fisk på 1190 gram stod fra i fjor høst og frem til nå i vår. Da fikk både Stein Johannessen og Andreas Næristorp tunger på 1240 gram, før Næristorp toppet det hele med en fisk på 1460 gram. Denne tronet øverst på rekordlisten i rundt tre uker, men ble altså slått av Bjørndalen sin rognstinne fisk dagen før dagen.

– Jeg føler meg nokså sikker på at denne fisken ikke står som norsk rekord veldig lenge. Det er mange som fisker etter tunge for tiden, og både jeg og andre har sett større fisk enn denne. Min spådom er at tokilosgrensen ryker i år, sier han til Hooked.

The post Dette er en potensiell verdensrekord appeared first on Hooked.

Artsjeger og biolog Irvin Kilde dro natt til i dag opp en fisk som potensielt aldri tidlige har blitt fanget på sportsfiskeutstyr i Norge. Forløpet til det som ble en meget spesiell natt er nesten like oppsiktsvekkende som selve fangsten.

Fisken det er snakk om er en liten fløyfisk. Til tross for at både navn og skrivemåte kan tolkes til at det her er snakk om et lite eksemplar av en vanlig fløyfisk, er det altså en egen art. Vanlig fløyfisk er ikke noen uvanlig fangst i Norge, men det er altså liten fløyfisk. Den tredje fløyfiskarten vi har i Norge, flekket fløyfisk, stiller i samme kategori som liten fløyfisk. Nå slutter vi også med fiskenavn i kursiv.

Fisken Irvin Kilde nappet opp i natt er altså svært uvanlig. Faktisk er så spesiell at Villmarksliv sin offisielle Norgesrekordliste ikke har noen registrerte oppføringer av arten i systemet sitt. Det skal riktig nok sies at Vilhelm Skilhagen sin Norgesrekord på flekket fløyfisk fra 2005 fort kan være en rognstinn hunnfisk av liten fløyfisk, men bildene som eksisterer av fangsten er ikke god nok dokumentasjon til å skille de to svært like artene fra hverandre.

Kilde, som selv er biolog hos fylkesmannen i Rogaland, har lenge ment at Skilhagen sin fisk er et eksemplar av liten fløyfisk. Etter å ha studert et bombesikkert eksemplar av arten på nært hold i flere timer i natt, er han derimot mer usikker enn han noen gang har vært.

– Det er små forskjeller på artene, og på bilder er det ikke alltid lett å se disse. Det jeg registrerer er at fisken jeg fikk i går var 11,3 centimeter og 6,4 gram, mens Vilhelm sin fisk var 11 centimeter og 12,8 gram. Fisken til Vilhelm er mye kraftigere og tyngre enn min, selv om den er litt kortere. Det kan være en rognstinn hunn, men det er vanskelig å si. Fisken står som Norgesrekord på flekket fløyfisk, og det kan godt hende at det er der den burde stå, sier Kilde.

Forløpet til nattens meget spesielle fangst er som nevnt nesten like snodig som selve fangsten. Biologen Kilde er nemlig en fyr med sans for detaljer, og da det dukket opp et bilde i Facebook-gruppen Norske artsfiskere, tok han på seg fiskenerdbrillene og satte foran tastaturet.

Det aktuelle bildet var det Kim Rasmussen som postet. Dette er samme mann som for halvannen uke siden fikk den første nordlige tangbrosmen som noen gang er fanget på stang i Norge. Bildet viste et lite eksemplar av det som etter all sannsynlighet var en vanlig fløyfiskhunn. Fisken var likevel så liten at det kjapt ble oppfordret til å sjekke pigger og ryggfinne, som da er de sikreste tegnene for å fastslå de forskjellige fløyfiskartene.

Fisken viste seg etter alt å dømme å være en vanlig fløyfisk, men hele diskusjonen fikk biolog Kilde på gli. Resultatet ble denne meget detaljerte fløyfiskguiden, som i klartekst tar for seg alle problemstillinger knyttet til de tre fløyfiskartene våre.

Da guiden ble skrevet hadde Kilde kjennskap til et fanget eksemplar av enten flekket fløyfisk eller liten fløyfisk, den nevnte Norgesrekorden til Vilhelm Skilhagen. I tillegg til denne fangsten har en annen Fiskersiden-bruker ført opp flekket fløyfisk på artslisten sin. Dette førte Kilde til følgende konklusjon: Om vi en gang får lagt alle tre artene foran oss, tipper jeg vi vil le av hvor lett det er å skille de. Grunnen til at det er vanskelig nå er at vi har sett for få av liten fløyfisk og flekket fløyfisk. Dette vil forhåpentlig endre seg i nær fremtid. Den siste setningen skulle han altså få evig rett i, bare noen timer etter at han satte punktum.

– Det er fullstendig lættis, men veldig kult. Utrolig lærerikt å ha hatt den i hånden, den var liksom noe helt annet, sier Kilde til Hooked.

Det har tikket inn meldinger om mange snåle fangster den siste tiden, og hovedgrunnen til dette er at folk er ute og kikkfisker etter mørkets frembrudd. Kilde var selv ute og lette etter tangsneller natt til i dag, en art han mangler. Utstyrt med microutstyr, krok i størrelse 28 og mysis som agn, ble tangsnellekikkingen en fiasko. Derfor gav han seg til å vade med tungevindu etter piggvar i stedet.

– Heldigvis tok jeg med seg microstangen også, den fikk jeg bruk for, sier han til Hooked.

Den meget spesielle fisken ble tatt i Stavangerområdet, og etter at fangsten var sikret bar det av sted til svirebror John Olav Florø-Larsen for å gjøre nøyere undersøkelser og ta skikkelige detaljbilder. Undervannsfotograf Rudolf Svendsen tok også en kikk på fisken, og ekspertisen konkluderte med en soleklar liten fløyfisk.

Dette var for øvrig Kildes art nummer 112 tatt på sportsfiskeutstyr innenfor Norges grenser. Trolig er biologen, som opprinnelig er fra Tønsberg, den i landet med flest fiskearter på samvittigheten i kongeriket. Den lille fløyfisken skal nå meldes inn til Villmarksliv sitt rekordregister. Om den går igjennom venter det Norgesrekord-diplom i posten.

The post En slik har du neppe sett før appeared first on Hooked.

The post De første av sitt slag fanget i Norge appeared first on Hooked.

Med en overskrift som dette kunne denne historien fint handlet om mine fiskekompiser og meg selv, og det gjør den for så vidt også. Men vi spiller faktisk annenfiolin på idiotkonserten denne gangen.

Prolog:

Så var det endelig den tiden på året igjen. Den herlige langhelgen på seinvåren, da gode fiskekamerater fra øst og vest samles i idylliske Bjordal for å fiske, skrøne, skryte og smake på brunt brygg. Den faste turen er akkurat gammel nok til å kunne kalles tradisjonsrik, og det er like morsomt å samles på denne måten hvert eneste år.

***

Tradisjonen tro var de første fiskerne i følget på plass allerede onsdag ettermiddag, og utover torsdagen ble tre av hyttene på Nesheim Camping fylt opp. Selv var jeg siste etternøler, da jeg måtte på jobb fredagen. Fisket var ikke helt sykt , men både torsdag og fredag ble det meldt om en del lysing, en del blålanger, kolmule, vassild, glassvar og til og med en spisskate. Jeg innrømmer gjerne at det er vanskelig å sitte på et kontor når slike bilder dukker opp:

For unge Hopland gikk det greit å utsette avreisen til grytidlig lørdag morgen, men klokken fikk ikke bli mer enn 05.00 før jeg satt bak rattet. Det får da være måte på. På vei nordover til Sognefjorden gjorde jeg et stopp etter havabboren. Jeg hadde troen da det hugg tungt på en streamer, og 15 meter snøre forsvart av fluesnellen før jeg rakk å reagere nevneverdig. Dessverre ble det med håpet. Årets første makrell bød riktig nok på en fin fight på lett flueutstyr, men det vil være en løgn å si at jeg ikke var litt skuffet da fisken viste seg. Det ble også med denne ene, nå gjaldt det nemlig å komme seg på sjøen.

Vel fremme i Bjordal var det som ventet lite liv. En står ikke opp klokken 08.00 når en har filetert fisk til klokken 03.30 natten i forveien. Eller for den saks skyld testet 32 ulike øltyper samme kveld. Den eneste som var på beina var Erling, som i denne forsamlingen må kunne kalles et av de mer fornuftige tilfellene. Det ble til at vi satt og pratet på terrassen til fiskeabstinensene mine tok fullstendig overhånd, og jeg rigget en av stengene som stod støttet oppetter hytteveggen med småkrok og reke. Dette resulterte i en hel liten kasserolle med tullefisk, der både bergnebb, gressgylt, grønngylt og svartkutling var representert. I nøden spiser som kjent fanden fluer.

Etter hvert begynte det å livne i lundar og lauvast i li, og klokken ble ikke mer enn 10.30 før vi var på vei ut til storfisken. Dette var egentlig over all forventning, men det er i alle fall moro at overraskelser kan være positive av og til, også. Jeg delte båt med Vilhelm og Roger denne lørdagen, og siden vi var tre fiskere tok vi Quiksilveren, den største båten på campen. Åsmund og Martin, Audun og Christian og Erling og Kristian utgjorde besetningen i de tre andre båtene som gikk fra kai omtrent samtidig. Resten av gjengen hadde ennå ting å tenke over, akkurat som den gamle sjøulken bestefar Lebeda (1.04 inn i videoen).

Målet for dagen var som nevnt lysing og blålange, og med fin driftfart og fangster av begge arter de foregående dagene var troen på topp. Toppfiskene før lørdagen var en lysing på 7,3 og en sei på 8,5, begge signert Jan. Dette var for så vidt toppfiskene etter lørdagen også, men det var den svære blålangen Martin mistet i vannskorpen det ble snakket om. Hvor stor den var er uvisst, i all den tid den sank før noen fikk satt kleppen i den, men det ble snakket om åtte-ti kilo. Om den har vokst til 12-14 til neste år blir neppe noen overrasket.

Uansett, troen var på topp, og rigger med saftige fiskeagn gikk over bord fra alle fire båtene omtrent samtidig. Men fisket var treigt. Fryktelig treigt. Spesielt hos oss. Roger og jeg fikk hver vår lange på noen kilo, men ikke den blå typen. Vilhelm gjorde det enda dårligere, og slo til med en brosme. Den eneste fisken vi fikk mye av i løpet av en god del fisketimer var lusuer. Disse fikk vi til gjengjeld jævlig mye av, og etter hvert som timene gikk, og lusuerhaugen vokste, sank håpet mer og mer.

Fra de andre båtene ble det rapportert om riktig sort, men ikke voldsomme mengder. Audun fikk en flott lysing på 5,6, mens Martin slo til med en enda finere en på 7 blank. Martin utfisket ellers resten av gjengen også i antall denne lørdagen, og endte dagen på seks lysinger. Både Åsmund, Erling, Christian og Kristian fikk også riktig sort, men ingen beist eller mengde. Det var bare i Quiksilveren det ikke var lysing på dekk da klokken bikket middagstider. Det vil si, vi hadde en lysing på dekk, men den hadde vi funnet flytende i sjøen. Trolig var det fisken Åsmund mistet 30 meter under båten. Vel smaker lysingen godt enten den er fisket eller funnet, men det er liksom ikke like stas å kleppe opp drivgods som å faktisk fange fisken selv.

Utpå ettermiddagen skjedde det omsider ting hos oss. Først gjorde Vilhelm tilslag for konge og fedreland, og kroket en fisk ti meter over bunn. Dette måtte jo bare være lysing, og det var det. Ingen kjempe, men en fin fisk på rundt tre kilo.

Så nappet det hos både Roger og meg samtidig. Roger kroket sin fisk, mens min ikke ville være med på leken. Roger meldte om lusuer, men opp kom en kolmule. En nokså fin en også, som etter at Vilhelm og vidvinkellinsen hans hadde vært i aksjon så ut som den veide gode 19 kilo.

Nå hadde vi tydeligvis truffet plassen, og troen var på topp igjen. Men det var før telefonen til Vilhelm ringte. Den siden av samtalen Roger og jeg hørte gikk omtrent slik:

– Å?

– Nei?

– Du tuller?

– Ja vel?

– Vi må vel ofre oss, vi da…

– Hva sa du?

– Høyanger?

Vi bare så på hverandre, ristet oppgitt på hodet og så på Vilhelm. Som sukket tungt…

Det var tydeligvis skjebnebestemt at Roger og jeg ikke skulle få lysing denne turen. Telefonen var nemlig fra fastlandet, og beskjeden var like enkel som den var trist: To engelskmenn hadde fått motorproblemer i retning Høyanger, og de trengte assistanse. Vi hadde størst båt, og siden vinden ute i selve hovedfjorden hadde tatt seg kraftig opp, fikk vi det ærefulle oppdraget å redde turistene i havsnød.

Turen fra fiskeplassen vår og inn til Høyanger er lang. I stiv kuling og to meter høye bølger ble den enda lengre. At det viste seg at gutta faktisk var helt inne i Høyanger, og ikke bare i retning av tettstedet, gjorde redningsaksjonen komplett. Eller vent litt. Det var det en del andre momenter som gjorde. For eksempel at de to karene, som for øvrig bare var kledd i shorts og t-skjorte, hadde krysset Sognefjorden i en 13-fots jolle. Og at de hadde kommet seg i land på en brygge og fortøyd jollen slik at motoren lå og slo oppetter svaberget. Og at tauet om bord ikke var langt nok til å få båten ut av kjølvannet vårt, slik at vi ble tvunget til å gå i seks knop tilbake igjen til Bjordal. Og så er det selvsagt detaljene, da. For eksempel at gutta bare hadde med seg tropisk nektar, kjeks og en reiseutgave av backgammon, og at de fotograferte hele redningsaksjonen meget grundig. Neida altså, joda. Dette var utvilsomt drevne sjøfolk. Av og til er flaksen bedre enn forstanden.

For vår del betydde redningsaksjonen mange timer med tapt fisketid. Ikke at det var krise, men det var unektelig kjipt. Roger markerte dette på Roger-vis, og skrudde Dimmu Borgir på bånn pining inne i kahytten mens han tok seg en svenskepils. Hadde ikke engelskmennene fått kultursjokk før, så fikk de det i alle fall da. Det beste med hele redningsaksjonen var likevel ilandstigningen. «Thank´s guys», var den eneste kommentaren vi fikk, og så var turistene borte. Båten deres var det Vilhelm som måtte padle på plass og fortøye. Det hele var nesten surrealistisk, men det ble i alle fall en god historie utav det hele.

Fiskedagen var derimot ikke noe å skryte av for vår del, men siden det ennå var lyst beinet Roger og jeg utpå igjen for å prøve å berge stumpene. Vilhelm gikk på sin side i gang med kveldsmaten, som for anledningen bestod av fem liter kremet fiskesuppe med innslag av lysing, blålange og lusuer. Kokken ville også ha fersk vassild i gourmetretten, og Roger tok oppdraget. Leverte gjorde han også. Småkrokene på dypet fanget både vassild, lusuer og svarthå. Bare førstnevnte art ble med hjem.

Hos meg var det fortsatt dødt, men på det nest siste driftet skjedde det omsider noe. Først kroket Roger noe tungt på småkrokene sine, og like etter smalt det på en bedre fisk hos meg. Roger mistet sin fisk høyt i vannsøylen, og tokiloslangen som hang på en av de andre krokene hans skjønte han ikke engang at at var der før den var oppe. Den som forsvart var garantert stor.

Min fisk var ikke svær, men jeg hadde troen på riktig art og potensiell ny pers. Jeg fikk rett i begge deker. Etter 190 meter med sveiving åpenbarte en vakker lysing seg foran meg. Jeg fikk fisken i båten, og konstaterte pers på direkten. Vekten stoppet på 4,6 kilo, og jeg var storfornøyd. At det bare ble svarthå på siste drivet spiller liten rolle.

Vel inne på land ventet varm fiskesuppe. Etter en dag som denne er det utrolig kjekt å kunne roe ned med en hel bønsj med likesinnede, og nyte et bedre måltid i vake omgivelser. Historiene sitter alltid løst i en slik forsamling, og det samme gjør latteren. Når i tillegg to engelskmenn som aldri burde vært alene i en båt sørger for mer bensin på historiebålet, kan det nesten ikke bli bedre. Jeg gleder meg allerede til neste vår…

The post En fjord full av idioter og treig lysing appeared first on Hooked.

Hele 231 centimeter lang var kveiten tsjekkeren Frantisek «Frank» Polivka kroket og landet i Havøysund i Finnmark onsdag. Vekttabellen tilsier fantastiske 170 kilo.

– Onsdag hadde vi besøk av en ekte dronning her i Havøysund, sier Brian Ahlers til Hooked.

Ahlers er fiskeguide hos Norway Guide Fishing, som denne uken altså har han hatt gjester fra Tsjekkia, nærmere bestemt Pilsen. Det ble en kjempesuksess for turistene.

Kjempekveiten til Polivka ble altså målt til hele 231 centimeter. Så stor fisk tas ikke til land ved campen til Norway Guide Fishing. Derimot blir vekten regnet ut basert på en lengdeformel, før fisken blir sluppet løs igjen. Dette er heldigvis en stadig mer utbredd metode når det kommer til store kveiter. Normalt blir de store kveitene målt i sjøen, men ikke i dette tilfellet.

– Selv om guide Brian Ahlers hjalp til så godt han kunne, var gjestene meget utrygge på å håndtere den svære fisken i bølgene. Med adrenalinkrefter klarte de derfor å løfte den inn på dekk, selv om den egentlig var alt for stor til å løftes, sier campeier Hans Hagerup.

Etter et par kjappe bilder ble fisken satt tilbake i sitt rette element, og den svømte hjem til sine egne jaktmarker på direkten.

Den enorme kveiten falt for en 3D Herring på 25 centimeter fra SavaGear, for øvrig i torskefarger. Den 61 år gamle fangstmannen satte både personlig rekord, camprekord og tsjekkisk rekord med samme fisk.

The post Denne kveiten veier 170 kilo appeared first on Hooked.

Hele 13,23 kilo veide den enorme lysingen Judith Brommeland dro opp utenfor Sotra i Hordaland nå i pinsen. Det er større enn gjeldende norgesrekord og faktisk også registrert verdensrekord.

– Jeg skjønte straks at det var snakk om stor fisk. Jeg har nemlig stilt bremsen på havfiskesnellen min slik at det må virkelig stor fisk til for å ta snøre, og det gjorde denne, sier Judith Brommeland til Hooked.

Andre pinsedag var hun på sjøen utenfor Sotra sammen med både familie og venner. Reisefølget var fordelt i to båter, og turen gikk til en ytterst hemmelig plass, slik storfiskplasser gjerne er. Spesielt de som huser stor lysing. På mellom 110 og 120 meter fikk den ivrige havfiskeren det som etter alt å dømme blir den nye norgesrekorden på lysing.

– Det ble en vilter kamp, og da jeg så hva som kom sigende fra dypet begynte pumpen virkelig å slå, og adrenalinet pumpet, sier Brommeland til Hooked.

Selve landingen gikk udramatisk for seg, og da fisken tvang hele 13,23 kilo ut av vekten, brøt jubelen løs om bord.

– Jeg var med da kamerat Jon Steinseide fikk lysingen som er offisiell norgesrekord nå, så jeg visste at dette var en rekordfisk straks jeg så vekten, sier Brommeland, som har vært medlem i Bergen Havfiskeforening i rundt 15 år, og sittet i styret to tredjedeler av tiden.

Den blide sotraværingen fisker hver gang muligheten byr seg, og det har hun gjort siden hun var liten jente. Fiskegalskapen har også den 19 år gamle sønnen hennes arvet.

– Gubben er også interessert, men ikke i nærheten av like gale som min sønn og meg. Jeg har eget fiskerom hjemme, og egen båt. Han ville selge båten og kjøpe bobil i stedet, men da fikk han grei beskjed om at han måtte kjøpe seg en ny kone, også. Da skjønte han alvoret, gliser hun.

Den enorme lysingen Brommeland fikk i pinsen er gode 1,2 kilo større enn gjeldende norgesrekord. Den ble veid på en digital vekt, og siden kontrollveid på fiskemottaket på Bontelabo. Da hadde den mistet en del vekt. Derfor fikk Brommeland målt sin egen digitalvekt opp mot Posten sine offentlig godkjente vekter, og med en feilmargin på bare 0,03 gram er det vekten 13,23 kilo som blir oppgitt når det nye norgesrekordkravet nå skal sendes.

– Det er litt papirmølle nå, men ting skal jo gå riktig for seg. Jeg har ellers  blitt gjort oppmerksom på at fisken er tyngre enn gjeldende verdensrekord også, så det kan godt hende at det blir en innmelding til IGFA, også, sier den stolte storfiskeren til Hooked.

The post Judith knuste norgesrekorden appeared first on Hooked.

Göran Billstedt trodde ikke sine egne øyne da han så hva som hadde gapt over svenskepilken hans utenfor Sørøya mandag. Allerede dagen etter slo Terje Steen til med en nesten like imponerende storfangst.

Skal en ha mulighet til å komme i kontakt med den utrolig stilige flekksteinbiten må en nordover, og havområdene utenfor Sørøya huser noen eksemplarer av det svømmende knuseverket. Likevel er stangfangster nokså sjeldne. Til tross for dette har gjester hos Nordic Sea Angling landet ikke bare en, men to svære flekksteinbiter så langt denne uken. Den største av disse er i tillegg ny NSA-rekord.

– To fantastiske fisker, sier Hannes Ribbner til Hooked.

Ribbner er fiskeguide hos NSA på Sørøya, og det var altså ved campen deres både Billstedt og Steen var gjester. Til NRK Nordnytt forteller Billstedt at storfangsten mandag kom som en stor overraskelse.

– Jeg trodde først jeg hadde en torsk på kroken, så da den kom opp til overflaten trodde jeg ikke mine egne øyne, sier han.

Flekksteinbiten han flekket opp veide hele 20,5 kilo.

– Den er jo utrolig og en drømmefisk som svært sjelden tas. Selv har jeg aldri fått en av arten tidligere, sier den ivrige sportsfiskeren fra Göteborg.

For ordens skyld: Det er det ikke mange andre som har, heller.

Ribbner forteller at det ble et veldig leven om bord i båten til fangstmannen. Selv var han om bord i en båt like ved. På Sørøya ble det naturlig nok en liten feiring av den spektakulære fangsten mandag kveld, men i Storfiskens rike hviler en ikke på laurbærene.

– Det er ganske sykt, men det ble tatt nok en flekksteinbit allerede tirsdag, sier Ribbner til Hooked.

Tirsdagens flekksteinbit var ikke like stor som mandagens, men Terje Steen har likevel all grunn til å være fornøyd med fisken, som fikk 17,5 kilo ut av vekten.

Det skal bli spennende  se hva annet sykt som blir tatt på Sørøya i løpet av sommeren. Onsdag meldes det om uer på 6,2 og 6,8 kilo, og tidligere i uken ble det landet kveite på rundt 90 kilo. Det er ikke uten grunn at øya i Finnmark kalles Storfiskens rike.

The post Sjekk det knuseverket appeared first on Hooked.

Påsken ja. Det er en stund siden nå, men for en påske vi fikk. 

Opptil flere fridager på en gang og med værmeldinger som meldte sommertemperaturer, null vind og sol. Det var nesten så jeg trodde noen hos yr dro en forsinket aprilspøk.

Påsken ja. Som hadde utgangspunkt i en plan, så ble det to planer, så endte det tilslutt opp med en kombinasjon av begge to pluss en til.

Påsken ja. Påsken i år var utrolig bra!

Etter seks mnd med sammenhengende drittvær løsnet det endelig i starten av april. Sola dukket etter hvert opp og vinden stakk et annet sted.

De par første dagene beveget jeg meg ikke ut døra, utrolig nok, men tiden ble brukt godt. Det var mye vedlikehold av utstyr som måtte gjøres, og tacklemappene var relativt tomme for det jeg hadde tenkt å bruke i enden av snøret denne turen.

Når alle riggene var klare til dyst ble det mye planlegging. For planen var i utgangspunktet å reise sørover med fullt fokus på piggvar, inspirert av Team Isola sine piggvarer (Som kan leses HER), Lasse sin fantastiske slettvarfangst (Som kan leses HER) og Irvin og Adrian sin fangst av piggvar (Som kan leses HER) – bare noen dager i forveien.

Team Isola startet tidlig i år og helt siden de første fangstrapportene av svære og fete piggvarer på grunt vann har jeg sittet med store fiskeabstinenser.

Nå vet jeg riktignok at fisket de har i Sverige er noe helt annet enn vi har her på Østlandet (..enn så lenge.. og får man én var her så kan man kalle turen for suksess.

Mine egne fangster av pigg- og slettvar er ikke spesielt store, men etter at flatfisksjuken satt seg for alvor i fjor er det alltid like spennende å prøve seg på de. Uansett resultat.

Jonas var gira på å få noen nye arter og ble etter hvert veldig gira på både Plan A og Plan B så vi fant ut at det måtte bli en ekstra dag der nede enn det vi opprinnelig hadde i tankene.

Så, hva var så planen?

Etter å ha diskutert litt med Espen (Aspen på Fiskersiden) kom vi fram til at vi skulle teste et par nye plasser. Den første plassen så fantastisk ut på flyfoto, dog ikke spesielt fantastisk når i endelig ankom stedet.

Jeg overdriver ikke når det var minst 200 personer samlet på det samme stedet og folk stod overalt på de få fiskeplassene som var – for å fiske i kø. Vi rakk vel 5 kast hver før jeg etter hvert mistet trua, så vi byttet plass. Den neste plassen var vi i det minste helt alene, men fisket tok seg ikke opp av den grunn.

Det mest morsomme var at vannet på denne plassen var så klart at vi kunne se alt som foregikk på sanda rett nedenfor oss, på om lag 3 meters dyp. Skrubbene var sinnsykt hissige og kasta seg over de svære agnene vi brukte.

Etter å ha snakket et par timer med Espen som var på familieutflukt, operert ut hele fortommen på ei skrubbe og slappet av i sola med en pils fant vi etterhvert ut at nok var nok.

Dårlig timing å velge plassen hvor absolutt alle skulle samle seg. Burde vel skjønt tegningen at man ikke fisker på de fineste plassene i fylket på selveste påskeaften, spesielt når været var så fint som det var

Vi kunne like gjerne forflytte oss til neste plass, hvor hodelyktene ble funnet frem i lag med stormkjøkken og grillpølser. Alltid greit å ha litt mat i skrotten før man skal kikkfiske ei lang økt.

Jeg har vært på denne plassen mange ganger tidligere og i bilen på tur bort ramset jeg opp alle artene Jonas manglet, så han hadde fullt fokus på å få prikka de på sin allerede velfylte artsliste.

Plutselig dukket Daniel André,Vetle og Dag Henrik opp også, og brått var vi en haug med artsfiskende idioter samlet på samme sted

Først ut varmet jeg opp med et par helt greie fisker:

Det ble plukket noen store tangstiklinger i ny og ne så jeg fant ut at jeg skulle gjøre et unntak – nemlig å fiske opp en av dem. Alle fiskene var enorme og folk meldte om specimenfisk høyt og lavt, så jeg ville ikke være noe dårligere.

Det er alltid utrolig spennende å gå rundt og titte i mellom kampesteinene på denne plassen for man veit aldri hva man finner. Forholdene lå virkelig til rette for å kunne finne noen interessante og spesielle fisk og det var akkurat det som skjedde etter noen minutter. En hale avslørte at det var en tangbrosme i nærheten og like etter hadde Daniel Andre plassert et agn i nærheten. Vi stilte oss rett ved siden av stanga og småskravlet litt før den pinglete UL-stanga  bøyde seg helt rundt og avslørte at en fisk hadde tatt agnet – men var det rett art? Joda…

Midt i mellom alle ulkene, dvergulkene og ålekvabbene, roper plutselig Dag Henrik at han har fått en sinnsykt feit tangstikling og jeg tror ikke han skjønte selv en gang hvor stor den var før den fikk en kjapp tur på vekta.

Etter å ha avkroket den var det plutselig snakk om ny norgesrekord og stemningen steg enda noen hakk!

Etter at vi fant flere dusin med kystringbuk, også kalt busemenn, ble det selvsagt en del forsøk på dem uten suksess. Tarebladene svaiet dessverre litt for mye i de bittesmå bølgene som var, så agnpresentasjonen ble rett og slett vanskelig. I tillegg, når ting først lå til rette for hugg, stakk de enten av eller så ble agnet angrepet av ulker. Veldig kjipt at forholdene skulle være halvkjipe for å få fisket på dem, da ingen av oss hadde arten fra før.

Etter hvert gav jeg opp kystringbukene og startet å speide rundt og  i mellom steiner og på litt ymse vanskelige plasser. Brått står det en brukbar paddetorsk og titter på meg. Den merkelige fisken som ligner mer på et forvokst rumpetroll enn en fisk var plutselig «bare der» og siden Daniel Andre tidligere på kvelden hadde snakket om at han manglet arten lot jeg han fiske på den.

Den forsvant sakte nedover i moloen etter jeg lyste på den, så vi kastet noen rekebiter ned i hullet for å holde den i nærheten. I mellomtiden rigger Daniel Andre om til litt større krok og agnet med en makrellbit.

Etter noen minutter napper det forsiktig før stangtuppen indikerer at fisken har kroket seg selv og sitter på. Vel, den satt på, men den satt også fast.. Det ble litt tautrekking og lirking før den til slutt kom seg ut og vel på land kan Daniel Andre feire med å endelig ha brutt forbannelsen sin på paddetorsk. At fisken var unormalt stor til Østlandet å være var ikke helt feil det heller…

Vetle derimot forsvant og ble borte en god halvtime før han krabber ut fra undersiden av ei brygge. Det er nemlig slik på denne plassen at det er mulig å gå noen titalls meter under ei brygge, og der ligger det fine flate steiner hvor fisken ofte er lett tilgjengelig for å bli fisket på, til tross for at fiskeren står med ryggen i 90-grader og ser rimelig teit ut. Opp fra diverse lommer fisker han plutselig ut et par ulker og en rimelig drøy dvergulke…

Rett etter dette forsvinner han nok en gang, denne gangen på utsiden av brygga. Han står stadig og roper om ymse observasjoer av kystringbuker, ulker, tangbrosmer og det som var og når han endelig kommer tilbake igjen har han også fått seg en ny art!

Jeg derimot har tatt meg en lenger pause for å se om jeg kunne finne noe interessant for de andre gutta å fiske på. Når hele havna koker av børstemark, mysis og annet smågodt for fisken er det ikke vanskelig å finne noe for enhver å fiske på, uansett hvor stor eller liten krok man har.

Etter en liten stund roter jeg frem stanga og slipper ned på en tangsprell som tar tvert og jeg kan notere meg for den nest største av arten jeg har fått sålangt. Ikke akkurat en art jeg prioriterer på enhver tur

Når vi gav oss i halv seks-tiden gjenstod det bare å finne en fornuftig plass jeg kunne slå opp bedchairen og få seg noen timer på øyet. Etter en liten kjøretur fant vi en avstikker på en skogsvei som så fin ut.

Etter et par timer søvn og ørten hundre hakkespetter som hadde konkurranse i tretoppene rett over hodet var vi klare for en ny fiskedag. Planen bestod av lomre først og fremst, siden Jonas fremdeles manglet arten.

Først gjorde vi et stopp på vei til Langesund på noen flytebrygger. Her har det tidligere vært fanget kule fisker, mest av andre, og noen få av meg så vi gav plassen en sjanse.

Dessverre, får en nesten si, men jeg kommer nok aldri til å prøve der igjen. Den skuffet totalt og når vi etter fire timer kunne oppsummere med fire sjøstjerner og en torsk var det liten vits å fortsette. Topp stemning.

Siden turen ble utvidet med en dag, fant vi ut at det var greit å kunne få seg litt fasiliteter og en skikkelig natt søvn før vi skulle på jobb. Og Espen, Espen stilte opp, som alltid!

Når planen også ble utvidet med en dag tok vi oss tid slik at Jonas kunne prøve seg på en litt mer bankers plass for lomre, så overtalte vi Espen til å bli med noen timer i sola og for at vi ikke skulle rote oss bort på veien.

Ytterst i Langesund er det noen fine fjell hvor det i følge gamle tunger er hundrevis av mikrolomrer som er enkle og få.

Fanatastisk å nyte solen ved havet og som bildet illustrerer kunne det nesten ikke blitt bedre.

Vel, det kunne blitt bedre om jeg ikke hadde vært så frekk at jeg faktisk klarte å snike opp to lomrer uten at Jonas fikk prikket arten. Det har nesten blitt tradisjon det der. Det er faktisk tredje gang det skjer, når vi tester etter lomre at jeg får den etter kort tid og at Jonas får alt annet som svømmer der nede. Det er bra Jonas ikke er langsint, og tar det meste med et smil

Utover kvelden var planen opprinnelig at jeg, Jonas, Roger og Espen skulle skli ned i hver våre svette vadebukser og ta en runde med vinduet rundt noen plasser. Men etter litt diskutering ble vi enige om å vente til neste gang med det, og heller fokusere på at gutta skulle få plukket litt nye arter så vi kjørte etter hvert videre til plassen vi besøkte dagen i forveien.

Martin og Espen nummer to ble også med denne kvelden, så det ble nok en gang en stor gjeng med artstullinger.Alltid moro med artstullinger!

Mitt første mål for kvelden var å slå den gamle persen min på ålekvabbe, som stammer fra 2009 og lød på 195g. Den var forøvrig tatt på samme plass.

Som sagt så gjort, etter 10 min fiske i mørket dukket det opp en fin kvabbe som velvillig spiste reke.

Rett etterpå fant jeg ut at det var på tide og også å øke den litt igjen og fikk denne:

Nå hadde det endelig blitt skikkelig mørkt også. Mysis, tanglopper og børstemark svermingen begynte å ta fullstendig av og det gjorde fiskene og. Overalt var det ulker, kantnåler, tangstiklinger, sild, torsk og sei som grådig forsynte seg av alle de forskjellige matfatene. Det ble testet noen kast på silda uten noe særlig til interesse også.

Etter å ha satt meg ned på den antatt beste plassen for femtrådet tangbrosme ser jeg en art Jonas mangler, så jeg ber han ta turen bortom. En rognkjeks har vist seg og sitter og duver med tarebladene på jakt etter mat. Ikke at den var spesielt stor, men Jonas slipper ned en 18-krok agnet med en liten rekebit og fisken nøler ikke særlig lenge før den tar. Endelig fikk Jonas en art som har unngått han siden Åkrafjordenturen vi hadde i 2013.

Derimot ble det enda flere kvabber og ulker som fikk seg en runde på vekta og blant de var disse:

Dagen i forveien så jeg mange av en art som de fleste artsjegere drømmer om, nemlig femtrådet tangbrosme. Jeg var så heldig at jeg fikk arten for første gang i 2009 og har egentlig ikke prøvd noe særlig etter den i etterkant. Det ble også tatt et par tangbrosmer kvelden før, så jeg bestemte meg for å gi det et forsøk igjen.

Har tenkt gjennom scenarioet mange mange ganger siden 2009, om hvordan de oppførte seg, hvordan man får øye på dem og hva man bør gjøre og ikke gjøre for at de skal la seg fiskes på. Femtrådet tangbrosme var i mange år en av mine kuleste fangster og en av de mest merkelige artene jeg har fått.

Med alt dette godt plantet i bakhodet satt jeg meg ned på samme plassen som for 5 år siden og tok et raskt overblikk over området. Der! En hale! Men hvor i all verden ble den av?

Øynene gikk raskt og systematisk over alle kriker og kroker nok en gang og etter et halvminutt med speiding så jeg enda en fisk som gikk og surret, godt kamuflert. Heldigvis var det lett å se at det ikke var den samme fisken jeg så to ganger, fordi hunn og hannfiskene har til dels forskjellige farger. Og denne fisken jeg nå satt og så på var en hunnfisk, og den var stor!

Senker ned agnet og fisken tar, som den gangen for fem år siden, agnet tvert. Får landet fisken elegant i den ledige handa og ser med en gang at den er mye større enn alle de andre jeg har sett tidligere.

Etter en runde på tre forskjellige vekter har jeg perset på nok en art denne kvelden.

Etter å ha fått tangbrosma fant jeg ut at det er like greit å hjelpe de andre gutta med å plukke litt arter og etter et par minutter har Roger, som ofte har blitt lettere mobbet for å ha over 80 arter men som mangler både ulke og dvergulke gjort storeslem og plukket begge. Lett match!

Roger er litt for godt vandt med å bli guidet til nye arter, så han forlanger nesten fem nye hver gang vi er på tur sammen. Denne kvelden be dessverre unntaket men jeg gjorde mitt beste.

Etter å ha flyttet oss noen meter vekk fra de andre, får jeg straks øye på tre striper i mellom noe tang og ber han om å slippe ned rekebiten sin. Fisken snur tvert og jeg teller til tre og ber han sette et hardt tilslag. Så enkelt kan det gjøres!

Kystringbukene er fremdeles på plass så jeg gir de enda et forsøk, dessverre uten suksess. Samtidig som jeg sitter helt rolig på en stein med hodelykta avslått hører jeg noe merkelig plasking i et bittelite hull ved siden av venstrefoten min, så jeg skrur på lykta for å ta en titt. Der lyser jeg rett i fjeset på en tangbrosme, som naboen på steinen ved siden av mangler. Jeg lar Espen ta over plassen for å få fiske på den. Etter et par minutter er det ikke mindre enn to(!) femtrådet tangbrosmer som sloss om agnet hans og etter litt lurking får han den ene til å ta. En art han bare hadde drømt om tidligere satt endelig!

Ikke nok med det, etter å ha gått tilbake til den samme plassen fisker Espen på noen ulker som skyter opp fra tangen for å spise børstemark og den ene tar kroken hans. Det viser seg at det er helgas nest største dvergulke og nok en fisk som så vidt krøp over specimenkravet.

Jonas som brukte hele kvelden den foregående dagen på å fiske både etter tangstikling og tangsprell og som fremdeles manglet arten fant ut at han måtte prøve igjen. Så han forsvant en liten stund, og kom tilbake både glad og irritert på en gang. Han hadde nemlig fått en tangsprell, men den hadde ramla ut av hånda hans og ut i vannet igjen så han nektet å telle den som ny art. På neste forsøk derimot gikk det hele litt bedre og vi fikk også tatt et bilde av den denne gangen, før den fant sin vei ut i tangen igjen.

Etter å ha fisket på tangstiklingene i noe som virket som evighet (tror det i realiteten var nærmere 5 timer..) får Jonas endelig belønning for strevet. Turen tredje nye art som allerede har gått over all forventning for hans del.

Og apropos tangstiklinger..

Martin som har arten fra før, men som hadde en fillepers finner ut at han skal fiske på en av de litt større tangstiklingene. Utstyrt med 26 krok og en liten mysis tar det ikke lange tiden før han melder om en sinnsykt hissig tangstikling som tilslutt sitter klokkerent på den lille kroken. Og når Martin snakker om «20g+» flokker vi oss rundt han og ser på en helt latterlig svær tangstikling som står og hviler i bøtta. Ny norgesrekord for andre kvelden på rad – på samme art! Latterlig.

Så over til kanskje det som skulle være høydepunktet for helgen, for min egen del.

En hel dag med var-fiske på en bortgjemt plass.

Det første som møter oss er store mengder med tobis, både storsil og småsil er godt representert og med det så går trua rett til værs. Noe bedre tegn finnes knapt?

De første kastene utover sanda leverer ingenting så det er på tide å dra frem erfaringene svenskene har gjort seg med varene på våren og hva vi selv så i fjor høst, med vinduet.

Noen nye kast går utover sanda og når agnet nærmer seg en fin vegetasjonskant merker jeg et lite pirk, venter et par sekunder før jeg får et dunk i stangtuppen og kroker fisken.

En uhektisk fight senere skimter vi en liten piggvar, som får seg en tur innom håven. Man får nesten kalle det suksess selv om fisken ikke var av den største sorten, men som sagt – var er var her på Østlandet. Fornøyd er jeg uansett

Fisken tok rett før full fjære, så forhåpningene var ikke spesielt store de neste par timene, og ganske så riktig tok det to timer før det skulle skje noe igjen.

Samtidig som jeg tar meg en matpause i sola, så ser jeg at en var-lignende skikkelse følger agnet til Jonas helt inn, men bråsnur og graver seg delvis ned igjen. Han får fisket på den ganske lenge før fisken mister interessen og svømmer sakte utover igjen. Det var liten tvil om at det var en liten slettvar.

Jeg tar noen kast mot området hvor piggvaren beit og på et av kastene ser vi at det følger en annen slettvar helt inn. Denne også bråsnur og stikker av før vi rekker å gjøre noe som helst mer.

Vi registerer i hvilken retning de stikker av mot, så vi kaster begge parallell i håp om å få de til å ta.

Etter nok en rekke kast har jeg en ny følgefisk. Sier til Jonas at det bare er ei skrubbe, men den så halvfin ut, så jeg gir den et forsøk. Kaster ti meter forbi den og sveiver agnet aktivt forbi den. Omtrent i det agnet passerer ser jeg den følger etter i en voldsom fart, så jeg stopper å sveive og da reagerer den med å inhalere hele den store sildebiten jeg fisker med. Det er ikke før fisken nesten er i overflaten at vi faktisk skjønner at det ikke dreier seg om noen skrubbe.

En fantastisk avslutning på en fantastisk påske – både fiske- og værmessig.

Og for å ramse opp enda litt mer, så ble det både torsk, sei, bergnebb, sandflyndre, sypike, berggylte og sortkutling ved siden av.

Takk for en fiskerik påske Jonas, Daniel Andre, Vetle, Dag Henrik, Espen, Espen og Roger! Håper vi sees igjen snart!

The post Artsfiske i Vestfold appeared first on Hooked.

Forrige gang jeg besøkte Langesund og mønstret på den stolte skuten Jera, var fisket mildt sagt begredelig. Roger fikk helt fortjent all skyld for dette, og den langstrakte kloakkeksperten hadde derfor litt å bevise da han på ny inviterte til havfiske i Langesundbukta torsdag. 

Det var en gjeng med nokså høye forventninger, fordelt på to båter, som la fra kai i Langesund litt over klokken 09.30 denne morgenen. Om bord i Jera var Espen (skipper), Roger (fiskefestivalansvarlig under Langesund Sjømat- og Fiskefestival) og Hooked-redaksjonen, bestående av Bernt og undertegnede. Trutta Garmin-båten hadde på sin side et mannskap bestående av fjorårets festivalvinnere Thore, Stig og Åsmund. Teamet er uten tvil en av storfavorittene til å vinne årets festival også, men først skal det selvsagt fiskes.

Langesund Sjømat- og Fiskefestival var også bakgrunnen for torsdagens tur. I år har nemlig Hooked innledet er samarbeid med det tradisjonsrike arrangementet i Langesund, noe som i praksis fører med seg en omfattende dekning av det hele når det braker løs den første helgen i august. Sjømat, fiske og sjøen generelt er selvsagt i fokus i Langesund denne helgen, og Hooked kommer til å være til stedet både på land og ikke minst ute på sjøen, der det som jo står våre hjerter nærmest faktisk foregår. Denne torsdagen var altså satt av til testfiske og filming av hva Langesundbukta kan by på.

Bernt meldte om såkalt Gorud-blikk på vei utover, og var nøktern optimist i forhold til potensiell sjøsyke. Han kom seg også fint gjennom agnfiskesekvensen uten at krabbene fikk mat. Espen fant agnfisken kjapt, og i løpet av bare noen få nedslepp hadde vi godt med småsei og sild i båten. Dermed var det bare å komme seg til havs.

På vei utover ble Bernt stadig bleikere om nebbet, men han klagde ikke. Vi fikk også ligge på anker i nesten en time før dagens første krabbemating var et faktum. Fisk var det derimot dårlig med, i alle fall om bord i Jera. Espen dro en lange av beskjeden størrelse, mens Roger og jeg hadde plenty tid til å spise termosvarmet pølse i brød. Fisk fikk vi jo ikke.

I den andre båten gikk det derimot litt bedre, og både lange og brosme havnet på dekk. Bernt havnet derimot under dekk, strykeflat og utslitt etter noen timer med havdønninger. Siden fisket ikke tok helt av heiste vi snart anker, og flyttet oss litt lenger ut. Her tok vinden bedre, og dønningene var høye. Overflatestrømmen gikk derimot rett imot vinden, og dermed lå vi nokså i ro selv uten å kaste anker.

Det å flytte seg ble en suksess, i alle fall for meg og gutta i Trutta Garmin-båten. Nokså snart hadde jeg fast fisk, og etter et par hundre meter med sveiving kunne en flott blåkjeft landes. Fisken fikk pene 1350 gram ut av vekten, og jeg noterte meg for art nummer 78. Great success! Mot alle odds fikk Bernt også filmet det hele, før det bar rett i seng igjen. Seig er Hooked-sjefen utvilsomt.

Jeg hadde ikke mer enn så vidt kommet til bunn igjen før det var fisk på gang på ny. Nå var det en liten lange som hadde funnet agnet. Like etter satt en mye bedre fisk, og lenge trodde jeg på ny pers. Dessverre lurte kraftig strøm, tungt lodd og lånt stang meg en del, men lange på åtte kilo er uansett en brukbar fisk.

I den tøffe sjøen tok Espen på seg skipper- og fotografrollen, og overlot fisket til Roger og meg. Jeg endte på de tre overnevnte fiskene på dypet, mens Roger blanket med stil. Trutta Garmin-gutta utfisket oss som ventet med god margin, og landet blant annet en blåkjeft på hele 1625 gram og en lange på godt over 15 kilo. Alt dette skjedde i løpet av bare et par timer, så at bukta leverer er det ingen tvil om. Det er heller ingen tvil om at fjorårets konkurransevinner vet hva de holder på med.

Siste del av dagen gikk med innaskjærs. Plassene vi i utgangspunktet skulle prøve var dessverre for vindutsatte, og dermed fikk slettvar, fjesing og annet moro vente. I stedet prøvde vi oss etter diverse flyndrer, knurr og annen småfisk i ly av holmer og skjær. Fisket var så som så, men jeg fikk i alle fall lurt opp en gapeflyndre, en art jeg bare har fått et par ganger tidligere.

Roger var fortsatt i støtet, og kvitterte med microhvitting. Det samme gjorde Espen, før han på en helt ny spot lempet en meget fin ulke på 340 gram om bord. Med agn i sjøen kan nemlig alt skje.

Innaskjærs våknet også Bernt til liv igjen, og etter en baguette og tre hotdogs filmet han alt som kunne filmes. Den komplette Langesund-videoen blir publisert her på Hooked i løpet av første del av juli, og inneholder fine bilder fra begge båtene. Her blir det også mer om selve festivalen, som vi nå gleder oss stort til.

Takk for en super dag på havet, folkens. August kan nesten ikke komme raskt nok. Heldigvis er det ferie i nesten hele ventetiden…

The post Return to Langesundbukta appeared first on Hooked.