Håkon Kile (30) fra Oslo trodde først at shaden hans hadde satt seg fast i bunn. Så ble det liv i andre enden, og en halvtimes kamp med 150 kilo fisk var i gang.

Av: Endre Hopland

Kile var på langtur til Harstad sammen med kameratene Eivind Rimstad (31) og David Volent Lindberg (30) da han kroket sitt livs fisk ikke langt fra Grytøya. De tre fisket på fjerde dagen, og hadde allerede fått flere fine kveiter og mye torsk da den 30 centimeter lange Big Bob-shaden til Kile ble for fristende for en av havets virkelige giganter.

– Da de første hoderistningene kom, skjønte vi at dette var en stor fisk og at kampen kom til å ta lang tid. Hvor stor den fisken faktisk var, skjønte vi likevel ikke før senere. Håkon var ganske sikker på at fjorårets pers på 22 kilo kom til å ryke, og det gjorde den noe så til de grader, sier fiskekompis Lindberg til Hooked.

Les også: Kveitefiskeren fikk sjokk da han sjekket undervannsfilmen

Kampen med kjempefisken ble hard, og først etter en halvtimes tid fikk fiskeren den store flyndren til overflaten. Da fisken viste seg for første gang fikk all om bord sjokk.

– Det var en enorm fisk som kom til overflaten. I løpet av kampen hadde fisken hatt to-tre utras ned mot bunnen, og vi kunne følge den med ekkoloddet, men vi skjønte ikke at den var så stor. Håkon var ellers passe nervøs for at vi sakte men sikkert drev mot dypere vann. Det var mer enn nok sene på snella, men det fristet likevel lite å pumpe et uvillig salongbord with an attitude opp fra over 200 meters dyp, sier Lindberg til Hooked.

De tre kameratene fikk etter hvert sikret fisken ved siden av båten. De vurderte først å slepe den inn til en strand for å få tatt gode bilder, men slo det hele fra seg. På forhånd hadde de nemlig bestemt seg for at dersom de fikk en skikkelig storkveite, skulle denne få svømme videre.

– Vi hadde tidligere diskutert, mest på spøk, hva vi kom til å gjøre dersom vi fikk en monsterkveite, og vi var alle enige om at vi i så fall ville sette den tilbake. Vi hadde hørt at så store kveiter ikke er den beste matfisken, og at de i tillegg er bra for reproduksjonen. Det fristet selvfølgelig litt å ta den med inn til havnen i Harstad og bli lokale helter for en kveld, men vi slo det fra oss, forteller han videre.

Les også: Denne kveiten veier 170 kilo

Dersom en ikke ønsker å ta livet av de store kveitene, finnes det en god tabell for å regne ut tyngden på fisken basert på lengden. Denne er jevnt over svært nøyaktig. Karene fikk bare tatt grovmål av kjempefisken til Kile, men disse viste at den var et sted mellom 215 og 225 centimeter lang. Dette tilsvarer mellom 135 og 155 kilo.

Her kan du se en videosnutt av kampen med kjempefisken:

– Selv om Håkon er en relativt erfaren havfisker, tok dette virkelig på. Han fikk absolutt value for tid og penger brukt på treningsstudio i vinter, for å si det slik. Han kunne ikke fiske i en time etterpå på grunn av en helt gåen underarm, men det var uansett ingen vits å fiske videre. Dette er uten tvil hans livs fisk, og en opplevelse som kommer å sitte i hos alle som var med resten av livet, forteller Lindberg, og legger til at det hele er både en velsignelse og en forbannelse.

– Jeg føler meg ganske sikker på at vi har hatt våre livs fiskeopplevelse, som aldri kommer til å overgås. Derfor er nåværende tilstand et lite antiklimaks. Men vi er lidenskapelige fiskere alle sammen, så vi kommer oss nok ut igjen om ikke lenge, sier han til Hooked.

Kjempefisken tok altså på en 30 centimeter lang Big Bob-shad i fargen rainbow. Denne ble fisket på 35-45 meters dyp. De øvrige syv kveitene karene fikk i løpet av turen nordover, tok enten på shad eller på store Rapala X-rap Magnum-wobblere.

1 of 4

The post – Det var ingen vits å fiske videre appeared first on Hooked.

Tradisjonen tro var vi en hel gjeng fiskekompiser som reiste til Nesheim Camping i Bjordal i begynnelsen av mai, og som så mange ganger før var den dype Sognefjorden gavmild.

Den årlige Bjordal-turen er først og fremst en sosial happening, med fiske som den samlende fellesaktiviteten. Gjengen som deltar år etter år er jevnt over såpass fisketulling at det ikke er snakk om noe annet enn å fiske fra morgen til kveld, for så å samles til en bedre, hjemmelaget fiskemiddag og godt med ildvann – også det stort sett hjemmelaget – når solen har gått ned. Fisket i fjorden er varierende, men etter mange år med prøving og feiling, begynner vi å få god kontroll på de mest interessante artene, nemlig lysing, blålange, glassvar, sei og lyr.

I år kunne jeg bare være med fra fredag til lørdag, og da jeg foreslo å legge inn et langpass etter spisskate, var det mange som istemte dette. Tre båter krysset derfor Sognefjorden tidlig fredag morgen, og snart hadde to bruceanker feste på 270 meters dyp inne i en av de mange sidearmene som forgreiner seg fra hovedfjorden. Roger, Espen og Martin fisket noen hundre meter lenger inne i fjorden enn der Åsmund og jeg fikk dreggfeste, mens Ojan og Kristian la seg en 50-meters taulengde bak oss. Nå kunne spisskatene bare komme.

For å gjøre en lang fiskehistorie nokså mye kortere, glimret spisskatene med sitt fravær denne dagen. Og hele turen, for den saks skyld. Vi lå veldig fint til, og forholdene var egentlig perfekte, men spisskatefiske er sære greier, og en får slett ikke fisk hver eneste gang en er utpå. Fisk fikk vi riktig nok denne dagen, men altså ikke hovedtargeten. Bifangstene hadde derimot innslag av ting vi var fornøyd med, så det var slett ikke så galt at det ikke var godt for noe.

Ute i de slakke dypbakkene trives blålangene godt, og disse er enklest å komme i kontakt med om en fisker et godt stykke over bunn. Åsmund, som mangler arten, gjorde nettopp dette, og etter et par svarthå og en hågjel, kroket han da også noe med litt bedre tyngde. Noen minutter senere kunne hans første blålange noen gang løftes om bord i båten, og et nokså bra jubelbrøl gav gjenklang i fjellsidene. Fisken var ingen kjempe, men med sine 3,3 kilo var den et helt godkjent førsteeksemplar.

Hos meg skjedde det lite de første timene. Litt smånapping på agnene som fisket på bunnen, men ikke noe som ble sittende. Dette endret seg da det dro godt av sted litt utpå formiddagen. Tilslaget satt som det skulle, men det var lite som minnet om skate i andre enden. Det viste seg at de to slepkrokene hadde fanget en brosme og en hågjel. Eller jackpot, som vi også kaller det. Ting kunne bare bli bedre.

Utover dagen snudde vinden, og vi havnet midt inne på flaten. Dermed ble vi tvunget til å ankre opp på ny for å kunne fiske så effektivt som mulig. Det nye ankerfestet resulterte raskt i noen vassild på mitt skolesttakkel, før det runnet bra på den stangen som fisket på bunnen. Jeg hadde litt troen på skate, men på ny måtte jeg konstatere at dette nok var for lett. Litt bedre enn sist var det likevel, og en brosme på 4,5 kilo kunne lempes om bord etter noen hundre meter med sveiving.

Og enda bedre skulle der bli. Nye agn hadde nemlig ikke mer enn så vidt truffet bunnen før det runnet igjen. Denne gangen var det enda bedre tyngde, men ikke nok til at det kunne være skate. Derimot var det en finfin blålange som etter hvert kom til syne. Vekten stoppet på 4,78 kilo, noe som faktisk er mitt nest største eksemplar av arten noen gang. Og den tok altså på slepet, helt nede på bunn.

Hos Åsmund skjedde det egentlig ikke særlig mye mer resten av dagen. Ståa var omtrent den samme hos Kristian og Ojan. Kristian fikk to små svarthå i løpet av hele økten, mens Ojan så ut til å blanke. Etter mange timers fiske kroket han endelig noe, og da var det like godt en blålange/vassild-doublet. Ingen av fiskene var store, men artene er likevel kule, selv om han hadde de fra før.

I superbåten til Trutta Raymarine gikk ting litt bedre. Både Martin og Roger landet hver sin brukbare blålange, mens Espen, som manglet både blålange, lysing og hågjel før turen, slo til med to nye arter. Hågjelen, som for oss her i vest bare er plagsom, finnes knapt østafjells. Espen var derfor den eneste i hele Sognefjorden som var fornøyd da han dro opp den vesle haien denne dagen.

Litt fornøyd var han også med sin første blålange, til tross for at denne veide 450 gram. Da han senere hadde fått tre eksemplarer av arten, og enda ikke var oppe i halvannen kilo til sammen, var han ikke like happy. Men art er art, og av og til må en som kjent bare begynne i det små. Karene om bord landet ellers en del småhai, vassild, kolmule og brosme, men de store uteble.

De som hadde dagens beste fiske var Elin og Jan, som ikke reiste utpå før langt utpå ettermiddagen. Det vil si, Elin hadde godt fiske. Jan fikk bare pigghå, til tross for at han kjørte på med hel makrell som agn. Elin, som fisket med små pilker høyt i sjøen, fikk derimot flott sei, med en råsterk fisk på pene 9,5 kilo på topp. Som var eneste høne i flokken denne turen, gjorde hun ellers helt av seg på kveldingen, da hun snekret sammen et herremåltid bestående av ovnsbakt blålange med bacon, pesto og eggesmør. Ikke en fiskebit lå igjen etter etegildet.

Årets Bjordaltur ble som alltid sosial og moro. Vi fikk mye fin fisk, selv om vi har hatt bedre fiske tidligere. Ting tok seg litt opp med noen fine lyrer og ytterligere noen blålanger på siste fiskedag, men vi var nok litt for tidlig ute denne gangen. Neste år er hyttene booket i slutten av mai, og både planer og forhåpninger er store…

The post Langt nede i Sognefjordens dyp appeared first on Hooked.

Denne helgen går tradisjonsrike Pater Noster Cup av stabelen i Mollösund i Sverige. På startstreken blant alle de svenske elitebåtene, stiller Trutta Raymarine fra Langesund.

Av: Endre Hopland

– Motstanden er formidabel, men vi har forberedt oss så godt vi kunne, og kommer til å gi det vi har, sier Roger Nilsen i Trutta Raymarine til Hooked.

Sammen med skipper Espen Abrahamsen og stand-in Eirik Bjerke, som tok plassen til det tredje crewmedlemmet Nils-Tore Nilsen på kort varsel, er han nå på plass hos våre naboer i øst. Klokken 07.30 lørdag morgen går startskuddet for årets konkurranse, og med de ferske regelendringene ser ikke Nilsen bort fra at det kan bli en bra helg.

– Opplegget er nokså likt det vi kjører i Langesund fiskefestival. Vi fisker som et lag, og det er bare det største eksemplaret av hver art som skal meldes inn. Nytt av året er dog at bare ti forskjellige arter kan meldes inn fra hver båt. På forhånd er det satt opp 23 arter som gjelder i konkurransen, og så kan hvert lag melde inn ett eksemplar av ti av disse, forteller Nilsen.

Det skal fiskes både lørdag og søndag, og de aller fleste båtene som deltar faller innunder kategorien superbåter, med romslige skrog, store motorer og mye elektronikk. Båten til Trutta Raymarine står ikke tilbake for noen hva elektronikken angår, men på lokalkunnskapen skranter ting litt mer.

– Heldigvis har Espen brukbar kontroll, da han har deltatt tre ganger tidligere. I tillegg samarbeider vi med et annet lag om å lete etter fisk, på samme måte som i Langesund. Det er vanlig prosedyre, sier Nilsen til Hooked.

Mer om Pater Noster Cup finner du her. Hooked kommer tilbake med oppdateringer fra det norske alibiet sine prestasjoner borte hos de blågule.

The post Trutta Raymarine mot den svenske eliten appeared first on Hooked.

Etter første fiskedag i Pater Noster Cup i Sverige, er det norske håpet Trutta Raymarine absolutt med på notene. Det hele avgjøres i morgen.

Av: Endre Hopland

Konkurranseformen er nokså lik den som benyttes i Langesund fiskefestival, men noen klare forskjeller er det likevel. Hver båt fisker som et lag, og det er bare det største eksemplaret av hver tellende art som skal meldes inn.

På forhånd er det satt opp 23 forskjellige arter som gjelder i konkurransen, og hvert lag kan melde inn ett eksemplar av inntil ti av disse. Hvilke ti en velger seg avgjør en helt selv, så her kommer det en god del taktikk inn i bildet.

Trutta Raymarine, som består av skipper Espen Abrahamsen, Roger Nilsen og stand-in Eirik Bjerke, har brukt mye av første fiskedag et godt stykke til havs. Dette har blant annet resultert i stor sei på opptil 8,8 kilo. Et så stort eksemplar gir maksimal poengsum på arten.

– Etter første fiskedag har vi meldt inn fire arter, og vi ligger sidt på treet resultatmessig. Morgendagen blir selvsagt viktig, men vi går for en topp ti-plassering. Alt annet er bonus, sier Roger Nilsen til Hooked.

Les også: Trutta Raymarine mot den svenske eliten

Les også: Går for topp fem i Sverige

Mer om Pater Noster Cup finner du her. Hooked kommer tilbake med oppdateringer fra det norske alibiet sine prestasjoner borte hos de blågule.

The post Trutta Raymarine er godt i gang appeared first on Hooked.

Etter en hektisk vår har skrivelysten til Trond Mossmann kviknet til igjen. Bli med på jakt etter svær og sentrumsnær sjøørret.

Av: Trond Mossmann 

I fordums tider en storhet i skipsfarten – størst i verden målt mot det beskjedne folketallet. Nå en skygge av sin fortid. Søvnig, sliten, men like fullt er den Norges vakreste by. Farsund. Kommunen som kan skilte med det som kanskje er Sør-Norges beste sjøørretfiske. Lange strender, Skjærgård og dype fjorder. Lista har allerede fått sin trofaste skare av sjøørretjegere fra det ganske land. Et Danmark i miniatyr. Mange små åer, grunne innsjøer, værhard kyst. Rik på fødeemner, allsidig på muligheter. Vel er sjansen for en kapital sjøørret større både i Skjerstadfjorden og i Sogn her til lands, men pen snittvekt kombinert med god kondisjon og flere fisk, gir opplevelser få er forunt. Og det i vakker natur!

Sørvestkysten er værhard. Vinden pisker opp havet på et blunk, og tidvis er Listastrendende et farlig sted å ferdes for en sjøørretfisker. Da er Farsunds havnebasseng godt å ty til. Omgitt av dype fjorder på innsiden, og et konglomerat av øyer, holmer og skjær på utsiden ligger byen midt i smørøyet. Lyngdalsfjorden, som med god hjelp fra Lygna tilfører brakkvann, må passere byen via to smale, grunne sund – Nordsund og Farøysund. Strømmene her er tidvis meget sterke, men fungerer som en magnet på mange fiskearter, deriblant Sjøørreten.

Vinterens sildestimer presses inn Nordsundet, og gir muligheter for skikkelige bamser. Hvert år blir det landet Ørreter opp mot 4-5 kilo i sundene vinterstid, og om sommeren sniker kubber i samme størrelse under bryggene i et rikt matfat.

Havneørreter er kjent for sin særhet, så også her. Mang en sportsfisker har «misbrukt» sine fisketimer i byen, kun for å la seg irritere over lekende følgefisk. Konvensjonelt sluk- og fluefiske gir sine fisk, men de som kan «fornedre» seg med moderne metoder og ikke minst, meite, kan oppleve et eventyrlig fiske langs byens brygger. Dropshot-fiske, frilinemeite og duppmeite med brisling har gitt undertegnede brukbare resultater. Hva er vel mer frustrerende enn å endevende utstyrsbaggen, bare for å erkjenne at den nye «persen» av en sjøørret ikke vil eller gidder ta agnet ditt.

Mang en gang har bamsefar selv dukket opp bak flua eller softbaiten, nesten åpnet kjeften før den bråsnur og vender tilbake til de frie vannmassene. Skjelvende endevender man slukboksen, prøver «bankersene» og de man ikke har troa på, resultatet er det samme. Lunken interesse. På det verste har jeg hatt en stim av fire fisk etter agnet, den minste godt over 60 cm, og kongen av havnebassenget – en rugg som glatt ville røsket fjæra i 5kgs Salter-vekten min til bunns! Alle uten et snev av bitevilje.

Prøvde makrell, store gjennomløpssluker, softbaits, med og uten lukt. Til sist et desperat forsøk med #5-stanga. Ferdig rigget i bilen med ei lita, rosa tangloppe fra turen tidligere på dagen, det hele virker tullete, men hva annet har fungert på disse bamsene? Småløper tilbake til strømkanten hvor fiskene sto, ser dem ikke, men legger et langt kast ut i strømmen. Lar loppa synke noen sekunder, nykker den inn på sedvanlig vis. Får øye på flua, den danser fint ute i vannet og like bak den skyter minstemann fart mot flua. Dulter borti loppa, uten åpen kjeft. Faen! Hva skal til? Opplevelser som får tankene til å gå, gir nye giv til flere turer…

The post Urban sjøørret appeared first on Hooked.

Trutta Raymarine gjorde sine saker svært bra under Pater Noster Cup i Mollösund i Sverige i helgen. Ti innmeldte arter og til sammen 716,2 poeng ville sikret førsteplassen i 2015, men i år var det ikke håp.

Av: Endre Hopland

– Nivået var sykt høyt, og vi kan egentlig ikke være annet enn fornøyd med det vi presterte, sier Roger Nilsen i Trutta Raymarine til Hooked.

Sammen med skipper Espen Abrahamsen og matros Eirik Bjerke, dro han altså opp ti arter som var tellende i den tradisjonsrike fiskekonkurransen hos söta bror. Det var det bare ni andre båter som klarte. Med poengsummen 716,2 plasserte nordmennene seg på en godkjent 9. plass i konkurransen.

Isola-Lowrance, bestående av Magnus Durell, Markus Lundgren og Mats Lagerstedt, var det ingen som kunne gjøre noe med. Deres 966,3 poeng sørget for seier i Pater Noster Cup 2016. ABU/Garmin, bestående av Benny Johansson, Henrik Karlén og Anders Sonesson var riktignok ikke langt unna med sine 945,3, men det holdt ikke hele veien inn.

Les også: Trutta Raymarine er godt i gang

Les også: Trutta Raymarine mot den svenske eliten

Tredjeplassen i årets konkurranse gikk til Ocean, bestående av Adam Palmér, Peter Fors og Dan Lundqvist. Også de krøp over 900-poengsmerket med sine 914,5. Fullstendig resultatliste finner du her.

1 of 4

– Ti arter som gir 716 poeng er noe vi er happy med, men at det bare gir en niendeplass sier litt om nivået under årets konkurranse. Mest fornøyd er vi egentlig med at vi fant stor sei på vrakene, og at vi fant en rødspetteplass innaskjærs, ikke så langt fra Møllesund, sier Nilsen til Hooked.

Trutta Raymarine kan ellers melde om en mandag med tunge øyne og slitne skrotter, slik det skal være etter to harde konkurransedager på havet.

– Vi har kjørt godt over 100 sjømil på to dager. Det er mange vrak der ute, og litt langt mellom dem. Det har vært slitsomt, men moro og lærerikt, sier Nilsen.

The post I fjor ville poengsummen gitt førsteplass appeared first on Hooked.

Hørt om fisken langhalet langebarn? Ikke det, nei. Vel, i natt ble den tatt på stang i Norge for aller første gang.

Av: Endre Hopland

– Denne arten har lagt og trigget meg en god stund, så nå nylig gikk jeg til innkjøp av gummibåt og el-motor, og dermed var satsingen i gang. Men at den skulle sitte allerede på tredje turen hadde jeg ikke akkurat sett for meg, sier fangstmannen Sebastian Pedersen fra Stavanger til Hooked.

Pedersen fisket i Hafsfjord i Rogaland da den vesle fisken tok rekebiten han serverte. Valg av fiskplass var alt annet enn tilfeldig, da undervannsfotograf Rudolf Svensen har tatt bilder av turens targetart her tidligere. Skal en fiske etter en såpass spesiell art som langhalet langebarn, gjelder det nemlig å gjøre grundig research før en setter i gang.

– At arten finnes i fjorden har vært kjent i flere år, og vi er også en liten gjeng som har fått vite akkurat hvor den bor. Likevel har det ikke blitt satset noe særlig etter den. Rudolf har vel testet selv så vidt jeg vet, men utenom det har det vært lite. Derfor bestemte jeg meg for å gjøre et skikkelig forsøk, og jeg hadde belaget meg på at dette kom til å ta tid, sier Pedersen til Hooked.

Les også: Satte norgesrekord på en fisk folk flest aldri har hørt om

På den første turen ble det fisket i dagslys, men agntyver gjorde hele prosjektet vanskelig, Pedersen dregget opp på mellom 20 og 30 meters dyp, og på mudder og ellers fine sedimenter med innslag av sjøgress, kastet sandflyndrene seg over agnet hans straks det traff bunn. Tur nummer to gikk derimot på nattestid, og da var agntyvene fraværende. Dermed ble dette taktikken også for tredje tur.

Natt til tirsdag var altså Pedersen på fjorden igjen i sin nye gummibåt. Utstyrt med Skogseidstikke, glidebom #14-krok og reker, lot han dreggen gå over bord på godplassen. Bare noen minutter senere ble den allerede mer enn godkjente sommernattidyllen noen hundre knepp bedre.

Les også: Bli Hooked+-medlem – Få signert velkomstgave til verdi av kr 338,-

– Jeg hadde lagt meg meg til rette for å nyte livet, og var forberedt på mye venting, men det tok bare noen minutter før det skjedde ting. Jeg kjente aldri noe napp, men snøret mitt begynte å flytte seg rolig vekk fra båten. Siden jeg lå i ro på anker syntes jeg dette var merkelig, så jeg gjorde et tilslag. Og i andre enden var det litt tyngre enn det skulle være, forteller han.

Det ble naturlig nok aldri noen hard kamp med den vesle fisken, men spenningen på vei mot overflaten var likevel stor. 19-åringen skjønte nemlig straks at det ikke var noen sandflyndre han hadde kroket, men mulighetene for andre bifangster var selvsagt til stedet.

– Jeg vet ikke helt hva jeg hadde troen på da jeg sveivet opp, men det var litt smånapping innimellom, så jeg skjønte jo at det i alle fall var en fisk. Da den kom til overflaten husker jeg ikke hva jeg sa, men jeg vet jeg tenkte at det umulig kunne være så enkelt, sier han til Hooked.

Langhalet langebarn er en fisk i hornkvabbefamilien. Den blir opptil 50 centimeter lang, men så store eksemplarer er sjeldne. Arten finnes langs norskekysten, men blir veldig sjeldent fanget av kommersielle fiskefartøyer. Stangfangster av arten er altså totalt fraværende… Frem til nå.

Les også: Sjekk hva Sebastian traff på inne på grunna

– Det er fantastisk å få det første eksemplaret av en art i Norge. Helt konge! Fisken var 22 centimeter lang og veide 21 gram. Det er jo en liten fisk, men den er utrolig stilig, sier Pedersen, som stort sett er ute og fisker når været tillater det, skriver egen blogg og alltid er på jakt etter nye arter til artslisten sin.

Da det langhalede langebarnet var i båten, gikk det selvsagt ut noen snaps til fiskekompiser. Reaksjonene lot ikke vente på seg, og ikke overraskende var turbofisker og sambygding John Olav Florø-Larsen førstemann på tråden.

– Han ringte etter 20 sekunder, selv om det var midt på natten. Jeg var inne igjen klokken 04.30 i dag tidlig, og et par timer senere stod John Olav på døren med fiskeutstyret, sier Pedersen, som var på vei ut igjen til langebarbankene da Hooked snakket med han tirsdag formiddag.

The post Sebastian (19) med unik stangfangst appeared first on Hooked.

Du ser ørreten jage intenst over grunna, irriterer vettet av deg over at slukene bare vil dra over bunnen -ineffektivt som bare det. Eller som fluefiskeren, kaster ut ei lita, nesten uanseelig flue. Ørreten enser den knapt, godbitene i form av kutlinger eller kanskje en tobisstim foran den frister mer. Hva om du hadde et ess i ermet som kunne gitt fast fisk?

Av: Trond Mossmann

Softbaits, disse rare gummidyrene du finner i enkelte, velassorterte fiskeutstyrsbutikker kommer i et vanvittig spekter av farger, former og størrelser. Alt fra superrealistiske fiskeimitasjoner, via frosker til enkle markkropper med hale. Enkelte er så lette at de kan la seg kaste med fluestang – for fluefiskeren som tør trø ut av komfortsonen, mens andre er myntet på Kveiter, Torsk og andre storfisk i havet. Den gjengse Norske sportsfisker rynker oftest på nesa, “får man fisk på dette?”, men en hel sportsfiskeverden kan da neppe ta feil – dette funker, og vi nordmenn er oftest sist ute innen teknikker og metoder. La oss ta et lite dyppdykk inn i softbaitets ultralette side.

Lett, spenstig stang, gjerne med kastevekter opp til ti gram. De fleste lette stenger duger til formålet, så om du har en klassisk 3-15g ørretstang på 7-8 fot stående er det bare ta den i bruk.
Haspelsnelle størrelse 500-1500(10-20 hos enkelte produsenter) fylt med multiline 0,08-0,15.
Det har etterhvert blitt et brukbart utvalg av ultralett haspelutstyr i Norge, og de fleste leverandører har alternativer som duger.

Til eget bruk har jeg falt for enkelte, “gromme” stenger til dette bruket. SavageGear LRF 6`6″ med ufattelige 0-5g kastevekt, kanskje noe av det letteste på markedet, og med en ryggrad som fighter grov fisk. 8foteren i samme serie er også et meget spennende alternativ. Lawson Norwegian-seriens minstemann, 5`6″ 1-10g har blitt en liten favoritt til allsidig ultralettfiske, og transportlengden på 45cm gjø at den kan smugles med under alle anledninger. Det aller letteste softbaitfisket krever stenger med litt “tøff” aksjon for optimal kroking, og der er det få som matcher D.A.M. Effzett Perch 190 2-8g. En snerten sak som responderer godt på tilslag.

Ved vektløs montering presterer man fint kastelengder mellom 15-30meter, avhengig av agnets størrelse og vindforhold med slikt utstyr – altså innenfor samme radius som fluefiskere.

Montering

Det ultralette fisket byr på enkelte utfordringer. Vi bruker noe av det letteste av haspelutstyr på markedet, og kastevektene må justeres deretter. Softbaitene har ofte en lav egenvekt sett i forhold av størrelsen, noe som gir vesentlig kortere kastelengder en eksempelvis sluker. Tynne multiliner hjelper fiskeren godt på vei, og en del av stengene i segmentet er meget snertne og gir akseptable lengder.

Tradisjonell montering: Det vi kjenner til av softbaits er som oftest “jigger” – En softbaitkropp montert på en krok med blyhode. En enkel og effektiv montering som gir gode kastelengder og får agnet raskt mot bunn. En metode som passer svært godt til bunnfiske, eller kjapp innsveiving etter for eksempel Sjøørret og Havabbor. Jigghoder kommer i mange utgaver, de minste fra 0,5g og oppover, og med kroker i forskjellige størrelser.

Carolina & Texasrig: Montering av eksternt søkke/vekt. Carolinariggen har vekten et godt stykke foran softbaiten, mens Texasriggen legger vekten like inntil agnet.

Vektløs montering: En definitiv favoritt til fiske over grunt vann, eller i situasjoner der man vil fiske sakte. Softbaiten monteres på krok av ønsket størrelse. Gir korte kastevekter, men til gjengjeld kan man fiske sakte og svært nøyaktig over grunt vann, i “badekar” eller langs skjær og rev.

Taktikk og teknikk

Badekar: Lange sandstrender kan virke som ødemarker for mange fiskere. Langgrunt, monotont og tidvis ørkenlignende innbyr de sjeldent til mange fisketimer. Litt synd egentlig, for over slike sandstrekninger treffer man ofte tobis, småflyndrer og andre byttedyr som sjøørretene mer enn gjerne jager etter. Ved noen kyststrekninger og strender oppstår det badekarsformasjoner. Dette er små fordypningner, gjerne tett på land, som bryter opp en ellers monoton sand eller rullesteinsbunn.

I disse badekarene trives byttedyrene godt, ofte kan man finne litt vegetasjon, noen mindre steiner og andre skjulesteder – som igjen tiltrekker sjøørreter på fødesøk. Badekar kjenner man kanskje igjen fra Danske kyster, men også her i Norge finnes strekninger med utbredt badekarsformasjon. Lista og Jæren er gode eksempler på dette, men de finnes også ved enkelte sandstrender i fjordene på Sørlandet og Sør-Vestlandet, samt sporadisk rundt hele kysten.

Vektløse softbaits fisket over badekarene er en meget giftig metode, som kanskje mer enn noen andre teknikker har gitt undertegnede suksess under vanskelige forhold. Især om natten besøkes badekarene hyppig av rovfisk på matjakt, og under disse forholdene har softbaits sin store fordel. De flytter mye vann, enkelte av dem er innsatt med lukt, og kanskje aller viktigst – ved vektløs montering “svever” de over badekarene. Fisk dem rykkvis, gjerne med lange spinnstopp, svært få ørreter kan motstå dette. Monter gjerne et splitthagl eller to noen centimeter over agnet for bedre kastelengder og en mer synkende gange. Tobisimitasjoner og mindre fiskeimitasjoner er sikre stikk.

Kast over badekaret. Spinn deretter inn agnet mot badekaret, kjør deretter en svært variert innsveiving med mange spinnstopp. Fisk slik over badekarene til du finner fisken – de kommer innom!

Strømkanter og strømmer: Sjøørreten elsker strømsatte områder! Her kan de jakte et vell av arter, både i frie vannmasser og i fjæra. En svært effektiv metode her er, som ved badekarsfisket, vektløs montering og en crossover mellom vektløs og carolinarigging. Kast softbaiten ut i strømmen, ikke slå over bøylen på snella, la snøret gå fritt, men følg godt med. Når snøret plutselig skyter fart bør du være rask – da er det fast fisk!

Skulle fiskene være vriene bør man gå over til stram line, og en mer rykkvis innspinning for å lokke frem huggene.

Ved sterk strøm bør agnet vektes noe for å trenge ned i vannmassene, 1-3 splitthagl i BB 5-10 cm over agnet pleier gjøre susen. Livlige paddletails, twintails og fiskeimitasjoner gjør jobben i strømmene. Legg kastene i strømkantene, fisken patruljerer ofte her.

Havner: Havneområdene byr på litt av alt. Både grunt og dypt vann, strøm. Masse vegetasjon, rikdom av arter. Et eldorado for opportunistiske ørreter – og ørretfiskere.

Kutlinger står ofte på ørretenes matseddel, en imitasjon av disse fiske sløvt over bunnen gir mange spennende situasjoner – og bifangster. Montert med jigghode kan kutlingene sveives urytmisk inn, gjerne dunke borti bunnen noen ganger. Kutlingene er ingen gode svømmere, og er en lettfanget godbit for ørreten. Livlige fiskeimitasjoner i naturlige farger fisket raskt over trekkrutene bør gi suksess.

Nattfiske, det alle prater om, men fåtallet virkelig får til. Noen “lærebøker” mener nattfisket er forbeholdt sommeren, kan hende det er den tiden på året det er mest effektivt, men ørreten jakter året rundt -døgnet rundt! Selv midt på kaldeste vinteren er ørreten svært aktiv om natten. Tross enda kaldere forhold, gir mørket trygghet og skjul fra rovfugl og andre rovfisk, noe ørreten vet å utnytte.

Softbaits er som skapt til nattfiske, og ultralett softbait er blant få teknikker som er like effektive som fluefiske. Agnene flytter mye vann, noen utgaver er selvlysende (SG Dying Minnow m.fl), mens andre, som for eksempel GULP!, er innsatt med lukt. GULP! er noe jeg har hatt enormt stor suksess med under nattfiske. Både tobisutgavene og børstemarkene har vist seg uimotståelige i badekarene, fisket vektløse eller lett vektet kan de spinnes inn sakte og urytmisk.

Utvide repertoaret i jakten på sjøørreten? Ultralett softbaitfiske innbyr til presis imitasjon av sjøørretens fødeemner – og massevis av action!

The post Ultralett softbaitfiske – sjøørretfiskets finessemetode appeared first on Hooked.

Den siste uken har Vilhelm vært i området på jobb, og tirsdag kveld hadde han mulighet til å ta seg en fisketur. Stor lysing var ønsket, og stor lysing ble det.

Det ble mye båtkjøring denne kvelden og natten, for selv om storfiskeren fra Namsos var på våre kanter, måtte vi langt ut i Øygarden for å hente han, for så å kjøre innover i fjorden igjen. Dette var selvsagt ikke noe problem, men noe særlig mer enn to og en halv effektive fisketimer fikk vi ikke. Det var til gjengjeld mer enn nok.

Vilhelm er en av de norske sportsfiskerne med flest impoinerende fangster på samvittigheten innenfor våre egne landegrenser. Senest for et par uker siden slo han til med ny norgesrekord på canadarøye, en fisk som altså føyer seg inn i en lang rekke av superfangster. Men stor lysing, det har han av en eller annen grunn til gode å få. Persen på gode seks kilo er gammel, og selv om det har blitt mange eksemplarer av arten siden, har fellesnevneren vært at fiskene har vært av nokså beskjeden størrelse.

Dette skulle vi endre på denne kvelden. Vilhelm stilte med klær. Utover dette fikk han låne alt han trengte. Agnbeholdningen var så som så, da planen egentlig var å fiske noe fersk makrell på vei utover, men vi endte opp med å klare oss greit med to frosne kolmuler, tre hodeløse makreller, en vassild og en feit pale.

Vindretningen var ikke helt ideelt, da det er et lite område en skal treffe, så første drift endte med en pigghå hos meg og ikke noe annet å skrive hjem om. På drift nummer to fikk Torbjørn og jeg hver vår lysing på noen kilo, mens Vilhelm sitt agn forble urørt. På det tredje driftet var det omsider gjesten sin tur, og fisken han kroket var stor, også. Dessverre skjedde det som ikke skal skje. Braiden røk på uforklarlig vis, trolig som følge av en gammel skade.

Nytt takkel ble rigget, og en halv 700-grams kolmule gikk over bord. Dette driftet var helt perfekt, og akkurat på plassen kroket både Vilhelm og jeg fisk. Min var dessverre bare en brosme på et par kilo, men Vilhelm sin virket langt større. Fire ganger tok den snøre, og det er det bare den virkelig store lysingen som gjør. Til slutt var den likevel ferdig, og en nydelig fisk på 108 centimeter og 10,46 kilo kunne løftes om bord.

Soleklar pers, specimen og nok en art over tikilosmerket i en og samme fisk er ikke noe å klage over. Vilhelm klagde da heller ikke. I stedet surret han opp agnrestene på ny og gjorde seg klar til neste drift. Dette resulterte i nok en storlysing på trønderen. Denne gangen stoppet vekten på ni blank.

Nå var vinden i ferd med å legge seg helt, og erfaringsmessig betyr null drift veldig lite lysing. Den grove rovfisken liker nemlig at det er litt bevegelse i byttedyrene sine. I det vi drev rolig over plassen for siste gang, var det hos meg det hugg. Dette var en bra fisk, men igjen kjempe. Med sine 6,5 kilo avsluttet den likevel en effektiv og innholdsrik fiskekveld.

Det vil si, litt mer avslutning måtte også til. I løpet av fisketuren ble jeg nemlig utfordret til å føre videre Facebook-kampanjen #nakenfisking, så da ble det lysingbading i fiskestampen. Etterpå var det også høyst nødvendig med et bad i fjorden, og med en overflatetemperatur på 16 grader var ikke det gale i det hele tatt. Det er mye en skal være med på her i verden…

The post Trønderen og lysingen appeared first on Hooked.

Livet under vann er fascinerende greier, og under kikkfiske etter mørkets frembrudd kommer du tett på mange rare skapninger. Erlend Alexander Hagane Borge har hatt med seg GoPro-en på en rekke vadeturer på Sørlandet. I videoen i toppen av saken kan du se resultatet.

The post Kikkfiske i levende bilder appeared first on Hooked.

I kraftig vind og med flerrende lyn rundt ørene, kjempet Bjørn Florø-Larsen i en time og tre kvarter med en av de største kveitene som noen gang er tatt på stang her til lands.

Av: Endre Hopland

Historien Bjørn Florø-Larsen og NKML-kompis Carl Oscar Raphaug kan servere etter søndagens fisketur i Trondheimsfjorden er så vill at den ikke kunne vært regissert bedre i Hollywood. Alle vet selvsagt at de sprøeste fiskehistoriene ofte må tas med både en kype og en spade salt, men når en har 161,65 kilo med kveite, fordelt på 219×207 (lengde/rundmål) centimeter å legge frem som bevis, da har en unektelig en god sak.

Bjørn Florø-Larsen er ikke akkurat noe ukjent fjes i sportsfiske-Norge, og i fjor mottok den Trondheim-bosatte Stavanger-mannen sportsfiske-Norges egen hederspris, Gullkroken, i to hele to kategorier. Det har aldri tidiligere skjedd. Prisen for Årets saltvannsfisker fikk han blant annet for flere skolest på over to kilo, havål på godt over 20 kilo og ikke minst verdensrekord på brosme. Både de store skolestene og den enorme verdensrekordbrosmen ble tatt på hjemmebanen i Trondheimsfjorden. Fangstene er oppsiktsvekkende, men de blekner likevel sammenlignet med gårsdagens opplevelser.

Duoen Florø-Larsen/Raphaug hadde kveite i tankene da de reiste på sjøen søndag morgen. Det var paddeflat fjord og fint vær, og siden kveitene helst liker agn med litt fart i, prøvde karene seg på rolig jiggtrolling. Alle som har fisket etter kveite vet at dette kan være utrolig langdrygt og tregt, og slik var det også denne dagen. Men siden tålmodighet er det eneste som funker under slikt fiske, ble humøret holdt oppe med god mat og gamle røverhistorier om bord i Florø-Larsen sin nyinnkjøpte Benetau Antares 580.

Etter rundt syv timers fiske skjedde det omsider noe nede på bunnen, der Florø-Larsen serverte en svær Rorby-shad. På 16 meters dyp var det noe som hugg tak i den store gummifisken, og da tilslaget ble satt var det ingen tvil om at det var snakk om kveite.

– Vi skjønte jo at det var en bra fisk med det samme, men jeg fisket med en stang som aldri tidligere har vært i bruk, så hvor stor den faktisk var skjønte vi ikke før etter en god stund. Tilfeldighetene ville nemlig ha det til at stangruppen på den stangen jeg vanligvis fisker på dypet med var knust, og kveitestangen min for sikkerhets skyld var knekt. Derfor brukte jeg en stang min bror hadde satt igjen i boden hjemme hos meg. Med sin 12-30-pundsklassifisering tenkte jeg den sikkert var fin dersom det skulle gå på en typisk Trondheimsfjordkveite, som gjerne er mellom fem og 20 kilo, men det som ventet er den definitivt ikke bygget for, sier Bjørn Florø-Larsen til Hooked.

Den 32 år gamle biologen og fiskeentusiasten hadde fra før av en 43 kilo tung Tromsø-kveite på samvittigheten, så helt ukjent med å kjøre store flyndrer var han ikke. Kampen med 43-kilosen varte i et kvarter, men da like lang tid hadde gått av søndagens fight, hadde han enda ikke klart å løfte fisken fra bunn. I stedet hadde fisken flyttet seg gradvis nedover på dypere vann, mens Florø-Larsen sin snelle matet ut mer og mer snøre.

– Det var først da vi innså at det var snakk om en skikkelig storfisk. Jeg løftet og jobbet det jeg klarte, men jeg hadde ikke en sjanse. Fisken hadde styringen, og for å gjøre ting enda mer spennende, så vi at himmelen svartnet fullstendig foran oss, og ble lyst opp av skikkelige tegneserielyn. Vi var helt klart det høyeste punktet i området, og med en karbonstang stikkende opp i luften så vi ikke akkurat lyst på utsiktene, sier Florø-Larsen til Hooked.

Les også: Dette er verdens største brosme

Etter hvert havnet karene midt inne i uværet. Vinden tok tak i båten og førte den en retning, mens kjempefisken, som nå hadde flyttet seg ned på rundt 70 meters dyp, svømte motsatt vei. Dermed måtte Raphaug innta skipperrollen og kjøre etter. Halvannen time etter at fisken hugg oppe på grunt vann, hadde Florø-Larsen enda til gode å vinne snøre. Fikk han inn en meter, tok fisken to ut igjen. Presset begynte også å gjøre seg gjeldende i både armer og rygg.

– Vi kom til slutt til et punkt der jeg bare måtte prøve å presse på litt mer enn det som antagelig var forsvarlig. Bak i hodet mitt tenkte jeg at dette sikkert er det klassiske tidspunktet der en tar for hardt i og ting ryker, men det skjedde faktisk ikke. I stedet fikk jeg fisken oppover i vannet. Det gikk veldig seint og det var helt utrolig tungt, men det gikk på opp, forteller Florø-Larsen.

På dette tidspunktet var alt fjas og tull som karene vanligvis prater om på fisketur erstattet med beinhard konsentrasjon og jernvilje. Inne i hodet til Florø-Larsen gikk Eye of the Tiger på repeat, og krefter han ikke ante fantes ble hentet frem. Raphaug, som inntok rollen som motivator med lassevis av innlevelse, brølte støttende superlativer inn i øret på fiskeren for hver meter snøre som ble vunnet, og en time og tre kvarter etter at tilslaget ble satt, kom den en meter lange 0.90-fluorcarbonfortommen til syne.

– Det var helt mørkt i sjøen, så vi hadde null sikt. Fisken fikk vi først øye på da fortommen kom til syne. Da mistet Calle det fullstendig. Han viser vanligvis langt mindre føleleser enn meg, men da han så denne fisken var det total tilt. Han fikk en kveitekrok i underkjeven på fisken, og jeg fulgte opp med krok nummer to. Da ble fisken helt vill og begynte å rygge. Kreftene var helt ubeskrivelige, sier Florø-Larsen til Hooked.

I sportsfiske-Norge er det vanlig at de største kveitene blir sikret langs båten, målt og sluppet fri igjen. Det finnes nemlig gode tabeller som beregner den omtrentlige vekten til fisken basert på lengden. Dette var også intensjonen til Florø-Larsen og Raphaug, men omstendighetene gjorde at dette ble umulig å gjennomføre i praksis.

– Shaden var fullstendig inhalert, og ikke synlig nede i kveitegapet. I tillegg var fisken helt vill i et forferdelig vær. Vi bare så på hverandre, og konkluderte med at dette her ikke var forsvarlig i det hele tatt. Derfor ble det avliving. Det var en tung avgjørelse, men vi hadde ikke noe annet fornuftig valg, sier Florø-Larsen til Hooked.

Da fisken var død, oppstod et nytt problem. I den tøffe sjøen var det ikke et alternativ å taue fisken til land igjen, så den måtte om bord. Å dra over 160 kilo dødkjøtt opp fra sjøen er ingen enkel oppgave, selv med den menneskelige kraftblokken Carl Oscar Raphaug som dekksgutt. På femte forsøk tok likevel adrenalinet over, og fisken havnet på ripen, der den ble liggende et langt sekund. Så tippet den inn i båten, og karene sank sammen.

– Jeg skalv over hele kroppen og gråt som en liten unge. Calle bare skrek. Det var helt sinnssykt. Fiskingen har gitt meg mange store opplevelser, og flere har satt seg i hjernen for alltid, men dette her var villere enn alt, forteller han.

Vel inne på land ventet resten av den Trondheim-bosatte Nidaros kystmeitelag-kontigenten med kvalitetsbobler og gratulasjoner. I fellesskap fikk de lagt den enorme fisken på en presenning og løftet den opp på land. Her ble Ketil Rismark hos Ravnkloa Fisk og Skalldyr kontaktet, og han slapp alt han hadde i hendene for å assistere med håndteringen av kveiten.

– Seks mann fikk båret fisken opp i bilen til Ketil, og han tok seg av sløying og filetering. Ravnkloa hadde ikke vekt som gikk langt nok, så fisken måtte veies i stykker. Sven Jørund Kolstø plusset sammen etter hvert, og da brystfinnen og en liten bit av buken ble veid, så jeg at han sank litt sammen. Det viste seg nemlig at bare brystfinnen til denne fisken var tyngre enn hans egen kveitepers, gliser Florø-Larsen.

Da alle delene av kjempefisken var veid, stod det altså 161,65 kilo på kalkulatoren til Kolstø. En god del veske gikk med i dragsuget, så dersom fisken hadde blitt veid hel, hadde nok ikke 170-tallet vært langt unna. Dette bryr Florø-Larsen seg fint lite om, til tross for at allroundpersen hans er en håkjerring på 168 kilo, og at denne var innen rekkevidde.

– Dette er en så hinsides fisk uansett, at noen kilo fra eller til betyr veldig lite for meg. Jeg skjønner fremdeles ikke hvordan vi fikk den opp i båten eller hvordan jeg fikk den fisken til overflaten på det lette utstyret, men Prey jigger 12-30 leverte, den. Når det er sagt skal jeg aldri bruke stangen igjen. Nå skjønner jeg veldig godt hvorfor skikkelige storkveiter krever stenger med mye rygg. Dette var fysisk knallhardt, sier han til Hooked.

Les også: Disse bildene er tatt med tre års mellomrom, men fisken er den samme

For ordens skyld kan kveitene bli over 300 kilo tunge, kanskje også så mye som 400, men eksemplarer over 100 kilo regnes som virkelig storfisk. Å få noe slikt på stang er en drøm for alle som fisker i sjøen. Den offisielle norgesrekorden på stang er 233,5 kilo, fisket av Marco Liebenow i Laksefjord for nøyaktig tre år siden. Så langt nord som Laksefjord er kjempekveiter langt vanligere enn lenger sør, og selv om Trondheimsfjorden har en brukbar bestand av de store flyndrene, er kjempefisken til Florø-Larsen helt unikt. Det er nok fisket så store kveiter i fjorden tidligere, men dette er etter alle solemerker den største som noen gang er tatt på stang.

Kjempefisken er nå delt opp i skapelige middagsporsjoner, og ifølge Ketil Rismark hos Ravnkloa hadde kjøttet en fantastisk flott kvalitet, til tross for fiskens enorme størrelse. Florø-Larsen beholder en del av kjøttet selv, men Ravnkloa har også kjøpt mye av fisken. Så dersom du er litt om deg, kan du sikre deg en fersk bit av Trondheimsfjordens største, stangfangede kveite over disk i dag.

The post Denne giganten er mer enn dobbelt så tung som fangstmannen appeared first on Hooked.

Berggyltene er fantastiske sportsfisker som er lett tilgjengelig for alle som ferdes ved sjøen, men visste du at de også er nydelige matfisker og har mettet folk i titusenvis av år?

Av: Øystein Davidsen

Å stå i en vakker, norsk elv og svinge fluestanga etter nyoppgått laks – det må vel være noe av det norskeste som finnes? Å, neida. Å fiske laks med stang var noe engelskmennene i sin tid brakte til Norge. Men hva med å kjøre en torsk fra båt i en vakker fjord, da? Det må vel være den norske sportsfiskers opprinnelse? Joda, både torsk og laks har vært viktige fiskeslag for nordmannen opp i gjennom tidene, men skal man snakke om sportsfiskets – fiske med stang – opprinnelse her i landet, må man lete en annen plass. Fra brådype svaberg har man her til lands alltid fisket etter den «unorske» – nærmest tropiske – leppefisken berggylte. Denne proteinrike karen har sannsynligvis mettet norske ganer i tusener av år. Om ikke jernaldermannen hadde snelle, hadde han i alle fall en lang pinne, en eller annen form for snøre og en krok var det han trengte. Agnet, som var skjell og snegler, fantes det jo allerede på fiskeplassen.

I områdene rundt Egersund har denne formen for matauk vært viktig også i «nyere» tid. Faktisk helt frem til 1945. Fiskemetoden kalles for «sædefiske», og fiskeplassen kalles for «sædå». Selv om fiske i sjøen egentlig skulle være fritt for alle, hadde gårdene sine egne «sæder». Når man ankom «sædå», begynte man – som den moderne meiter – å fôre. Man knuste skallene av skjell og snegler og kastet dette like utenfor svaberget. Denne blandingen spredte lukt på plassen, og lokket til seg fisk. Så var det frem med den lange pinnen som var toppknytt med en tråd. Så senket man ned den agnede kroken. Da man kjente at fisken var bortpå agnet, slengte man den rett og slett på land. Kroking og landing på en gang. Nærmest en tidlig versjon av «hook and hold»..

Tradisjonen med å knuse skall har satt sine spor. Det har dannet seg tydelige groper i fjellet. Og en ting er sikkert – disse historiske plassene med slike ‘hakkehull’ er fortsatt gode berggylteplasser.
Berggylta ble enten kokt eller stekt. Men helst skulle den ligge i salt et døgn.

Berggylta er en piggfinnefisk i leppefiskefamilien (av og til kalt berggyltfamilien). Leppefiskene teller godt over 500 arter, de aller fleste med tilhold i tropiske korallrev. I Norge har vi seks arter (berggylte, blåstål/rødnebb, gressgylt, bergnebb, grønngylt og brungylt), alle med Norskekysten som sin nordgrense. Og skal man ha noen forhåpning om å fange berggylte, bør man ikke befinne seg særlig lenger nord enn Bergen.

Les også: Flotte og råsterke sommerfisker (Hooked+)

Berggylta begynner sitt liv som hunn. Inne på grunna bevoktes den av sin store, kraftige far. I hvert fall til eggene klekkes. Deretter lever larvene pelagisk. I en alder av fem år blir de fleste hunnene kjønnsmodne, mens resten blir hanner. Når disse hunnene blir 10-14 år, blir også disse hanner. I mai-juni kan man være heldig å se paringsdansen til berggylta inne på grunt vann. I denne tida er berggylta så opptatt av videreføring av gener at den er vanskelig å få på kroken. Den kan bli så sint på en sluk at den truer den, men går sjelden til angrep. Da er det bedre å la berggylta bli ferdig med det den holder på med, og heller begynne å fiske etter den i august/september og gjerne i oktober om vanntemperaturen skulle holde 10-12 grader.

Så hvor finner man berggylta? Dersom du ikke vet om noen «sæder», får du finne dine egne. Finn et sted hvor svaberget fortsetter bratt ned i sjøen noen meter. Om dette svaberget har noen undersjøiske sprekker, er du på rett vei. Se også etter berggyltemat – rur, blåskjell og snegler. At det er en brukbar strøm langs dette svaberget, er en god ting. Man finner gjerne de største berggyltene ved de ytterste svaberg, selv om man også kan ha et brukbart fiske i mer beskyttede miljøer – våre fjorder innkludert.

Slik fisker du den:

Mange sportsfiskere, undertegnede inkludert, liker å utfordre fisken med lett utstyr. Men når det gjelder berggylte blir dette bare frustrerende. Bruk heller en kraftig slukstang, f.eks med kastevekt opp til 60 g. Karpestenger rundt 1,5-2,5 lbs er kanskje førstevalget til dette fisket for mitt vedkommende. Bruker du multifilament, knytter du på en lang fortom av monofilament, f.eks. 0.45 mm. Grunnen til dette er at multifilamentet har kort levetid i møte med stein, rur og andre gjenstander som er vanskelige å unngå når man bedriver dette fisket.

Bind et paternostertakkel med kun en krok og søkke nederst. Avstanden mellom krok og søkke bør ligge et sted mellom en halv til en meter. Bruk gjerne rundt 0,50 sene til dette. Avstanden ut til kroken bør være 5-15 cm. Krokstørrelse rundt 2. Kroken kan med fordel være langskaftet og av det kraftige slaget. Går du ned i krokstørrelse, f.eks 10-14, har du gode muligheter til å fange noen av de mindre leppefiskene. Dette gir faktisk et artig fiske for barn – for fisk får de.

Takkelet kan godt forsynes med noen knapper og perler for å reklamere for agnet. For å kunne fiske effektivt må agnet surres fast med en elastisk surretråd. Gjør man ikke det, kan fisket bli en frustrerende affære. De mindre slektningene vil ofte rense kroken for agn. Man har vel ikke gått på fisketur for å stadig sette på nytt agn på kroken? Iallfall ikke uten å få fisk.

Hva setter man så på kroken for å lokke til seg en berggylt?

Albueskjell er en snegleart som trives ved de ytterste svaberg mot kysten. Mange gode berggyltplasser sammenfaller med dette – og gir oss tilgang på et lett tilgjengelig agn på fiskeplassen. Muskelfibrene til denne sneglen er muligens det sterkeste fiberet som finnes i dyreverden – og gjør at dyret kan klamre seg fast til underlaget med forbausende styrke. Nå er det jo selvsagt ikke slik at albuesneglen klamrer seg fast med full styrke hele tiden – det ville vært å sløse med energi. Musklene aktiveres ikke før du berører den. For å løsne den fra svaberget, gjør du følgende: Før en kniv mot den lille åpningen mellom skallet og underlaget. Med en rask bevegelse stikker du inn kniven, og vipper den opp. Du får bare en mulighet. Er du for treg, kan du igrunn bare se deg om etter en ny albuesnegle. Det pleier sjelden å være et problem, så du får mange muligheter til å finspisse teknikken. En dreven berggyltfisker behersker den til fulle. Når albuesneglen er løs, skjærer du ut dyret. Del den på midten, og du har to glimrende agn. Disse sitter godt på kroken, og surretråd kan unnlates.

Snegler er et annet alternativ. Disse kan være vanskelige å finne om du fisker ytterst ute ved kysten, men kanskje du passerer en bukt på veien slik at du kan ta en god forsyning med deg? Husk også å ta med en passe stein til å knuse skallene – da løse steiner gjerne er mangelvare der bølgene herjer store deler av året. Knus sneglene og tre dyret inn på kroken gjennom den harde foten. Fyll opp kroken med så mange snegler du får plass til. Omstendelig, men absolutt verdt det.

Kokte reker er igrunn det agnet jeg synes er det best i denne sammenhengen – og også det mest lettvinte. Pill reka og tre den på kroken og surr godt med surretråd. Av og til treffer man folk fra ‘en annen tid’. I min ungdom traff jeg en eldre kar som kunne fortelle at i hans ungdom samlet de inn saueull fra gjerdene. Jada, sauene er også av den oppfatningen at gresset er grønnere på den andre siden. Resultatet blir jo at innhegninger med sau er fulle av ull. Videre trengte man en taskekrabbe. På fiskeplassen åpnet man krabben, og lot en passende ulldott romstere inne i skallet. Denne ulldotten surret man så på kroken – og fisket berggylte. Selvsagt måtte jeg teste dette – og jeg går god for at dette funker som bare det.

Fôring:

Joda – man kan gjerne fiske berggylt uten å fôre. Man vil likefullt oppleve at lukt og partikler i vannet lokker til seg fisk. Det enkleste er å ta vare på skall og andre rester etter et bedre krabbemåltid. Selv har jeg alliert meg med folk som gjerne fryser ned den slags til meg. «Hvem vil vel ha slikt i søpla i sommervarmen», argumenterer jeg.

På fiskeplassen er det bare å knuse dette og lempe det på sjøen en meter og to utenfor svaberget. Personlig er dette det første jeg gjør på en slik fisketur. Så kan godsakene i sjøen gjøre jobben sin mens jeg rolig rigger utstyret. Når man fisker berggylt, kan man nesten ikke snakke om kasting. Man vipper ut tacklet en meter og to utenfor svaberget. Senk til bunnen og hold snøret stramt – og vent.

Les også: Lur en flyndre fra land (Hooked+)

Det første man sannsynligvis vil merke er forsiktig risting som forteller deg at bergnebb og andre småfisk har funnet agnet. Da får man bare vente litt til. Berggyltas napp kan oppleves på to måter – enten ved et hardt drag nedover eller det motsatte – at snøret løftes. Sveiv da bestemt inn og gi et solid tilslag. Kjør fisken så hardt du tør – får den for frie tøyler kan den fort sette seg fast i tangskogen. En langskaftet håv kan være godt å ha for å løfte fangsten på land.

Berggylta tåler oppstigningen dårlig, selv om det bare er snakk om få meter. Å slippe den ut igjen fungerer veldig ofte ikke. Den er imidlertid er godt brukbar matfisk – og den har slett ikke så mange bein som ryktet tilsier. Fileter den og stek den – gjerne litt mer enn du ville gjort med andre fisker. Jeg tror ikke du vil bli skuffet. Kraften du koker på det som er igjen etter fileteringen – til bruk i fiskesupper og fiskesauser – er helt i toppen. Enkelte franske kokker hevder faktisk at den eneste fisken som er god nok til å lage sin elskede bouillabaisse av er – nettopp – berggylte.

1 of 6

The post Brutale, velsmakende og historisk viktige appeared first on Hooked.

Karene i Trutta Raymarine hadde klaff fra en annen verden da de i helgen var på dypvannsekspedisjon langt ute i Langesundbukta. Og det var de flate fiskene som var i fokus.

Av: Endre Hopland

At Trutta Raymarine-besetningen kan kunsten å lure de sjeldne hvitskatene til hugg har de bevist mange ganger tidligere, men helgens fisketur skrives likevel inn i historiebøkene med gullskrift. På hele 580 meters dyp var det nemlig skatebonanza denne lørdagen, og det var en skikkelg overraskelse som startet ballet.

Allerede på første nedslipp kroket nemlig Roger Nilsen en kloskate som fikk hele 1,7 kilo ut av vekten. Dette er bare 92 gram bak gjeldende norgesrekord på arten, og en meget spesiell fangst i Langesundbukta, tiltross for at arten tas hyppig av yrkesfiskere i området. Det har seg nemlig slik at det er vanskelig å få små agn til å ligge i ro lenge nok på den slimålbefengte bunnen til at den vesle skatearten rekker å oppdage de. Trikset er tydeligvis å bruke store hvitskateagn og satse på de aller største eksemplarene…

Les også: Sjekk hva Espen dro opp fra 440 meters dyp

Den store kloskaten skulle altså vise seg å bli begynnelsen på en festdag med fiske. Allerede på neste nedslipp hugg det nemlig på ny hos Nilsen. Denne gangen var den en stor hvitskate på riktig side av titallet som kom til overflaten. Vekten stoppet på 10,2 kilo, og fangstmannen kunne notere seg for ny hvitskatepers. Denne fikk seg ytterligere en oppsving på tredje nedslipp. Da hugg nemlig en hvitskate på 11 blank, bare 150 fattige gram bak norgesrekorden på arten.

Med tre skater i båten, der to var over ti kilo og to snuste på norgesrekorden for sine respektive arter, kunne fisketuren knapt ha blitt bedre for Nilsen. Likevel slapp han ned enda en gang, og kroket like godt nok en hvitskate. Denne ble veid til åtte kilo, og turen var i ferd med å utvikle seg til noe surrealistisk. Tre hvitskater på stang på samme mann i løpet av en fisketur er nemlig nokså unikt i norsk sportsfiskesammenheng.

Skipper Espen Abrahamsen hadde så langt bare fått småhai, men plutselig hugg det skikkelig hos han, også. Det var blytungt å sveive, og det er ikke fritt for at karene trodde på en virkelig kjempeskate i løpet av den halvtimeslange sveiveøkten. Det viste seg derimot å være en annen flatfisk som hadde tatt agnet hans, nemlig en finfin kveite. Med sine 139 centimeter og 30 kilo var dette soleklar pers for fangstmannen, men det mest spesielle er likevel at fisken tok på 580 meters dyp. Om sommeren holder nemlig de fleste kveitene seg på grunt vann. De fleste, men tydeligvis ikke alle.

Les også: I fjor ville poengsummen gitt førsteplass

På dette tidspunktet var karene egentlig mer enn fornøyde, men ytterligere et nedslipp ble det likevel tid til. Denne gangen kroket Abrahamsen turens fjerde hvitskate, en fin fisk på 8,1 kilo. Dermed ble fasiten for dagen hele seks flatinger, noe som er ganske enormt på over en halv kilometers dyp. Alle fiskene, med unntak av kveiten, ble for øvrig satt uskadd tilbake igjen etter fotografering. Siden skatene mangler svømmeblære, blir de nemlig ikke trykkskadet på samme måte som annen dypvannsfisk.

Se bildeserie av fangstene her:

1 of 7

Har du lyst til å prøve fiskelykken i Langesundbukta? Dersom du verver et nytt Hooked+-medlem innen utgangen av august, er du med i trekningen av en gratis dagstur sammen med Trutta Raymarine i et av de mest spennende havområdene i Norge. Registreringen gjennomfører du her, og når betalingen er utført sender du en e-post til bernt@hooked.no der du forteller oss hvem du har vervet. Da er altså med i trekningen. Enklere blir det ikke.

The post Flat knallsuksess på 580 meters dyp appeared first on Hooked.

Målet var å slå en 20 år gammel allroundpers, men at det skulle skje på så spektakulært vis hadde Hanne Mercedes Florø-Larsen aldri drømt om.

Av: Endre Hopland 

De fleste Hooked-følgere har sikkert fått med seg at brødrene John Olav og Bjørn Florø-Larsen er noe over gjennomsnittet interessert i fisking, og at de også får latterlig mye bra fisk. Men det finnes også en lillesøster i søskenflokken, Hanne Mercedes, og hun er ikke noe fjols med fiskestangen, hun heller. I helgen var hun på fisketur med storebror Bjørn i Trondheimsfjorden, og målet var å få en større fisk enn den 13 kilo tunge torsken hun fikk utenfor Stavanger for 20 år siden. Det klarte hun, og det var ikke noen hvilken som helst fisk som fikk æren av å innta plassen på toppen av pallen. Eller hva sier du til en spisskate på hele 13,5 kilo?

Allerede etter oppvarmingen var 29-åringen godt fornøyd. Da pumpet hun nemlig opp en lange på elleve kilo fra Trondheimsfjordens mørke dyp. Dette er for all del en flott fisk, men den blekner sammenlignet med kjempen som tok agnet hennes litt senere på dagen. Å pumpe en spisskate på 13,5 opp fra 300 meters dyp er litt av en jobb, men gangsperr og vanblemmer til tross, fisken kom til slutt til overflaten der Brother Bear landet fisken rutinert.

I god Florø-Larsen-stil ble det selvsagt både bading med- og release av fisken etter fotografering. Heldigvis for den meget fornøyde fangstkvinnen viste Trondheimsfjorden seg fra sin fineste side, med havblikk sol og fin overflatetemperatur. Vi gratulerer med strålende fangst!

1 of 3

The post Her bader Hanne (29) med den svære spisskaten appeared first on Hooked.

Ueren Øyvind Høier dro opp i havet utenfor Sørøya i helgen ville vært ny norgesrekord dersom plattformfangster ikke hadde vært tellende. Den enorme fisken veide hele 9,25 kilo.

Av: Endre Hopland

Øyvind Høier og kameratene i Team Sluk er ikke ukjent med å få stor fisk, ei heller uer, men fisken som brøt overflaten under en dypvannstur utenfor Sørøya i Finnmark fredag fikk likevel frem både store ord og tendenser til pipestemme hos vanligvis sindige Kim-Eirik Johansen, som filmet fighten mellom Høier og kjempeueren (se video i toppen av saken). Det er egentlig ikke så merkelig, for det var virkelig et prakteksemplar av arten som kom til syne etter nesten 300 meter med sveiving. Faktisk var fisken så stor at den ville vært ny norgesrekord, hadde det ikke vært for at Villmarkslivs norgesrekordjury godkjenner fisk tatt fra plattform. Akkurat dette er et litt kontroversielt tema blant rekordjegere, da plattformfiske med stang bare er tillatt for offshore-ansatte og spesielt inviterte gjester på noen få installasjoner.

Den offisielle norgesrekorden på uer er en gigantisk fisk på 12,14 kilo, tatt av Alexander R. Thomassen på Heidrun-plattformen i november 2012. Denne fisken er tatt på stang og altså sportslig vis, og etter norgesrekordreglene er alt gjort helt riktig. Fisken er også den desidert største ueren som noen gang er tatt på stang i norske farvann. Den største, norske ueren tatt på stang fra båt var det etter alt å dømme Øyvind Høier som fikk i fjor. Kjempen på 9,2 kilo gjorde den gang fiskeren målløs. I helgen slo han altså sin egen rekord med 50 gram.

– Det var den store ueren som var førsteprioritet for årets tur til Sørøya, men også flekksteinbit er en sportsfiskers drøm. Vi hadde fisket resultatløst etter flekksteinbiten i flere dager, og slikt tærer på både motivasjonen og trua. Da er det godt å kunne variere med annet fiske, og uersatsing er utrolig spennende. Fredag la havet seg flatt, og det ble anledning for en en tur ut på dypet, sier Høier til Hooked.

I fjor fant Høier og Johansen en ny fiskeplass som ga fantastisk uttelling. Utenom den nevnte ueren på 9,2 kilo, ble det også en fisk på 8,35 kilo på Høier og en på 7,35 kilo på Johansen. Dette skjedde i løpet av et relativt kort pass på fem timer, så karene var veldig nysgjerrige på hva plassen kunne levere i år.

– Første drift gikk fra 300 meter og oppover en bakke. Dette er ikke helt gunstig da jeg foretrekker å drive nedover om mulig, men det gikk. Det var rolig større deler av driftet, men på rundt 250 meters dyp fikk Kim på en stor og tung fisk. Dessverre datt den av på veien opp. Jeg sveivet meg oppover 30-40 meter for å unngå å gå fast i bunnen, og da gikk det på en skikkelig tung fisk hos meg, forteller han.

Fisken kjentes ifølge den erfarne fiskeren ut som en uer hele veien opp, og det fikk han altså helt rett i.  Som en tydelig kan se i filmen i toppen av denne saken, ble Johansen bak kamera veldig entusiastisk da fisken fløt opp noen meter bak båten.

– Kim var helt sikker på at dette var en uer på over 10 kg. Jeg turte ikke gjette selv før fisken lå i båten, men da den kom om bord var den åpenbart større enn den jeg fikk på 9,2 kilo i fjor. Fisken viste seg å være seks centimeter lengre enn persen, men da vi kom til land viste vekten 9,25 kilo. Fiskens kondisjon var nemlig ikke like ekstrem som den forrige jeg fikk. Likevel, det var 50 grams forbedring av personlig rekord og en fantastisk opplevelse, sier Høier til Hooked.

Mot slutten av økten forbedret for øvrig også Johansen uerpersen sin med en ny fantastisk fisk, denne på 8,35 kilo. I tillegg fikk han brosmepersen sin opp til pene 10,2 kilo.

– Jeg er veldig glad for at Kim fikk den ueren også, slik at vi begge kunne være strålende fornøyd med turen. Kjøreturen til land ble ellers en fornøyelse, i midnattsol og speilblank sjø. På slike dager er livet best i nord, sier Høier til Hooked.

Team Sluk-karene er på Sørøya ut denne uken, og håper på en ny uersatsing dersom været tillater det. For øyeblikket blåser det dessverre østlig/nordøstlig kuling, og da er det en glemmesak å komme seg ut i de værharde havområdene i småbåter. Men dersom det kommer en værluke er de klare som egg for mer storfisk.

The post – Det er en helt abnormalt stor uer appeared first on Hooked.

Målsetningen var havål på over ti kilo, men fisken den Stryn-bosatte tromsøværingen May Liza Johansen (30) kjempet opp fra Storfjorden tidligere i uken, overgikk alle forventinger.

Av: Endre Hopland

– Jeg er ekstremt fornøyd for å si det veldig mildt. I begynnelsen trodde jeg ikke det var snakk om en så stor fisk, da den oppførte seg ganske rolig og fint. 15 meter fra land eksploderte det imidlertid, og den tok helt av. Fisken hadde på ingen måte lyst på en tur på land. Det ble en knallhard fight, og hele tiden hadde jeg den stygge bunnen som er på fiskeplassen i tankene. Hadde fisken nådd bunnen der inne, hadde den mest sannsynlig gått tapt. Men det gjorde den heldigvis ikke, sier en strålende fornøyd May Liza Johansen til Hooked.

Sammen med samboer Kato André Bøe og to andre fiskekamerater, var Johansen nylig på en ukes kveitefiske i Nord-Norge. Her ble det mye fisking og lite søvn, men den kvelden de returnerte var det så fine forhold at de bare måtte ut på nattfiske etter den mystiske og råsterke havålen. Dermed ble det bare en kjapp ompakking, før turen gikk nordover igjen, denne gangen til Storfjorden i Møre og Romsdal.

Les også: Knallstart på havålsesongen

På årets første havåltur ble det fullklaff, med fem åler på land. Tre av disse var over den magiske tikilosgrensen, men samtlige av disse var det samboer Bøe som fikk. Dermed måtte de ut igjen et par netter senere, for Johansen skulle ha ål over ti kilo.

– Tidligere turer har gitt meg en del havåler, men aldri noen over seks kilo. Jeg har mistet noen pene fisker, men aldri klart å lande noen store. De jeg fisker med kaller meg derfor bare for meitemarken. Også i år begynte jeg sesongen med to “meitemarker”, men på den andre turen ble det andre boller, sier Johansen til Hooked.

Fisken som denne natten fant agnet hennes nede i den mørke og dype Storfjorden, som for øvrig er kjent for sin store havålbestand, kan nemlig ikke på noen måte karakteriseres som en meitemark. Anaconda er derimot en grei beskrivelse. Havålen hun kjempet opp fra den mørke fjorden var riktig nok “bare” 185 centimeter lang, men med et rundmål på hele 56,5 centimeter, veide den hele 22,3 kilo. Og her er det snakk om 22,3 kilo med muskler, altså. Det vet alle som noen gang har hatt en havål i andre enden av snøret.

– Med unntak av kveitene vi har fått i nord, er dette garantert den hardeste kampen jeg har hatt med en fisk. Nå kan jeg også endelig senke skuldrene når jeg er ute å fisker havål med gutta, gliser 30-åringen etter å ha landet sitt livs fisk.

Til sammen fikk Johansen og Bøe ni havåler i løpet av to nattøkter. Fem av disse var over ti kilo, og samtlige fisker ble satt tilbake igjen etter veiing og fotografering, som vanlig er blant de norske havålfiskerne. Johansen selv har ikke landet helt etter den store fiskeopplevelsen, men hun er likevel ikke verre på det enn at nye målsetninger allerede er satt.

– Nå er det spisskate og skolest det skal jaktes på. Disse har egentlig vært mål en stund nå, men så langt har vi ikke lykkes. Men vi gir selvsagt ikke opp. Plutselig smeller det, sier hun til Hooked.

Les også: På jakt etter Midgardsormen del 1, del 2 og del 3

For ordens skyld er havål (Conger conger) og vanlig ål (Anguilla anguilla) to forskjellige arter, Havålen lever bare i sjøen, mens den vanlige ålen finnes i både ferskvann og saltvann. Vanlig ål er totalfredet i Norge etter mange år med overfiske nedover på kontinentet, mens havålbestanden langs kysten vår er stor og fritt vilt. Det er likevel vanlig å sette havålen tilbake igjen dersom en får den på stang. Fiskene tåler nemlig fang og slipp godt, og det er ikke uvanlig at samme fisk tas flere ganger i løpet av en sesong.

Havålen blir langt større enn den vanlige ålen, men det finnes selvsagt små individer, også. Dersom du er i tvil om hva du har fått, kan det være greit å vite at havålen har markert overbitt og en ryggfinne som starter like bak brystfinnene, mens den vanlige ålen har et svakt underbitt og en ryggfinne som starter et godt stykke bak brystfinnene. Havålen har også et blålig skjær i finnene.

The post May Liza fikk muskelbunt på over 22 kilo appeared first on Hooked.

Daniel Jóhannsson glemmer ikke datoen 30. juli 2016 med det første, eller hva sier du til 209,7 kilo kveite, fordelt på 246 centimeter? Fisken han kjempet opp utenfor Å i Lofoten i helgen er etter alt å dømme den største fang og slipp-kveiten som noen gang er tatt.

Av: Endre Hopland

– I begynnelsen trodde jeg at jeg satt fast i bunnen, men etter et tungt løft kjente jeg at noe bevegde seg der nede. Jeg prøvde alt jeg kunne å få fisken mot overflaten, men ganske snart bare raste snøret ut igjen og fisken gikk til bunns. Da var det bare å begynne på nytt igjen. Da dette hadde skjedd tre ganger, pumpet melkesyren i armene, og jeg var helt tom for krefter. Jeg spurte om en fiskekamerat om bord kunne ta over stangen, men fikk grei beskjed om at dette skulle jeg klare selv, sier Daniel Jóhannsson til Hooked.

Jóhansson, som fisket ut fra Nordic Sea Angling sin camp på Å, bet tennene sammen en stund til, men kreftene til den enorme fisken i andre enden av snøret ble til slutt for voldsomme for fiskeren.

– Jeg skrek ut at noen måtte kutte snøret, for jeg var helt i kjelleren og orket virkelig ikke mer. Da skjønte fiskekameratene mine alvoret, og gav meg avlastning. Guiden vår var også inne og hjelpte til med kampen, og da fisken til slutt kom til overflaten, sikret han den perfekt langs båten. Uten hjelp fra mine kamerater og guiden hadde denne fisken aldri blitt landet, sier Jóhannsson til Hooked.

De erfarne guidene i Nordic Sea Angling er ikke akkurat ukjent med storfisk, men den enorme kveiten som ble landet denne lørdagen fikk de likevel til å sperre opp øynene. Dette er nemlig den største kveiten de noen gang har håndtert, uavhengig av camp. Det var Martin Johansson som guidet da fisken hugg, men Johan Mikkelsen inne på land ble raskt kontaktet med beskjed om å ta med seg kamera og måleutstyr og komme seg på sjøen. Karene om bord skjønte nemlig straks at det var en skikkelig storfisk Jóhannsson hadde kroket.

– Jeg må bare få takke og gratulere alle om bord i båten med denne fangsten. Dette var absolutt en laginnsats, og en stor prestasjon. En stor takk også til guidene og NSA-campen på Å for fantastisk service og en virkelig heftig opplevelse, sier Jóhannsson, som fisket sammen med Robert Martinsson, Mikael Selegård og Gunnar Liljas.

I Nordic Sea Angling har de som policy at kveiter over 150 centimeter ikke skal opp i båten. I stedet sikres fiskene i sjøen, der de måles, merkes og fotograferes før de får svømme tilbake igjen. Vekten estimeres utifra en lengdetabell som er svært nøyaktig. Merkingsprosjektet er for øvrig et samarbeid med Havforskningsinstituttet, og en rekke gjenfangster av både store og små kveiter, viser at det hele fungerer.

Den enorme kveiten til Daniel Jóhannsson var altså 246 centimeter lang. Dette tilsvarer en tabellvekt på 209,7 kilo. Dette er etter alt å dømme verdens største kveite som noen gang har blitt satt tilbake igjen etter fangst. Den offisielle norgesrekorden på kveite er derimot litt større enn fisken til Jóhansson, nærmere bestemt 233,5. Fisken, som ble tatt av Marco Liebenow i Laksefjord i juli 2013, ble dog ikke satt tilbake igjen.

Kjempen fra Å tok for øvrig på en Crazy Daizy-shad i torskefarger og en Westin Dynamic-stang. Snellen som ble brukt under fisket var egentlig altfor svak med bare seks kilo bremsekraft, men med tomler på spolen gikk det seg likevel til. Kampen med fisken varte ellers i en halvtime, men minnene sitter nok i for livet.

The post – Jeg skrek ut at noen måtte kutte snøret appeared first on Hooked.

Til helgen går tradisjonsrike Langesund Fiskefestival av stabelen for 20. gang, og du har fremdeles mulighet til å melde deg på.

Av: Endre Hopland

Fiskefestivalen i Langesund er den største småbåtfestivalen for artsfiske i Skandinavia, og sørger for et yrende liv i den vesle Telemarksbyen i august hvert eneste år. Her samles nemlig fiskeinteresserte fra både fjern og nær for å kjempe en innbitt kamp om flotte premier, og ikke minst skryterettigheter frem mot neste års konkurranse.

Opp gjennom årene har festivalen båret flere navn, men på folkemunne har den alltid gått under Langesund Fiskefestival eller Langesundfestivalen. Det offisielle navnet i år er likevel Raymarine Langesund Fiskefestival, og som den årvåkne leser sikkert skjønner er dette fordi Raymarine er hovedsponsor. Det betyr, som så ofte tidligere, at det ligger alvorlig flotte elektronikkpremer i potten når konkurransen sparkes i gang grytidlig om morgenen lørdag 13. august.

Langesundfestivalen er en lagkonkurranse, der hver båt utgjør et lag med inntil tre fiskere om bord. Det skal fiskes med stang, og hvert lag har lov til å bruke til sammen fire stenger om gangen. Bare et eksemplar av hver art er tellende, og antall poeng stiger proporsjonalt med fiskens størrelse. For å gjøre det bra gjelder det altså å få så mange forskjellige arter som mulig, og aller helst store eksemplarer, også.

Det deles ut individuell plakett for størst fisk innen hver eneste tellende art, og med unntak av microfiskene er dette de aller fleste. Premiebordet er ellers fullt av godbiter, og gevinster for hundretusenvis av kroner skal deles ut etter endt konkurranse søndag ettermiddag.

Nytt av året er ellers en aldri så liten gulrot signert den trofaste sponsoren og støttespilleren Nor Bunkring. De deler nemlig ut et gavekort på 5000 kroner til den fiskeren som får festivalens største makrell. Snelledoktor Jon Kolstad stiller ellers med gratis service for to sneller til den fiskeren som får størst rødknurr i løpet av konkurransen. Alle påmeldte lag er også med i trekningen av en fisketur til Sjøtun Brygge i Troms.

– Så langt er 47 lag påmeldt, og værvarselet ser OK ut. Det blir som vanlig fisking lørdag og søndag, og premieutdeling på Victoria Gjestgiveri søndag klokken 17.00, sier Roger Nilsen i arrangørklubben Trutta til Hooked.

Du kan melde deg på konkurransen via TicketCo.

The post Til helgen braker det løs i Langesund appeared first on Hooked.

Første fiskedag av Raymarine Langesund Fiskefestival er unnagjort, og øverst på resultatlisten troner de lokale karene i Team Napp og Dra.

Av: Endre Hopland

Langesund har bydd på ganske mange årstider i dag, og Langesundbukta har med sine gode to meter høye bølger sørget for at de fleste båtene har holdt seg innaskjærs under første fiskedag av Raymarine Langesund Fiskefestival. Dette har naturlig nok gitt seg utslag på resultatlistene. Likevel er det mange som har gjort sine saker bra.

Best av alle etter halvferdig konkurranse er altså de lokale karene Hans Marius Kaasa, Tommy Heimdal og Aron Bohnhorst i Team Napp og Dra. Med meget respektable 936,74 poeng, er det bare de svenske lagene Team Isola/Lowrance (904,36) og Team Abu/Garmin (859,47) som er i nærheten etter første fiskedag.

Team Isola/Lowrance har altså noen få poeng å hente inn på sine norske konkurrenter, men skipper Magnus Durell kan allerede nå glede seg over det som så langt er årets fangst i Langesundfestivalen. Under flyndrefiske nappet han nemlig opp en tungevar på 18 centimeter og 45 gram. Det er langt over gjeldende norgesrekord på den merkelige og svært sjeldent fangede flatfisken. Dessverre teller ikke arten i konkurransen, men en ny norgesrekord er selvsagt et fint plaster på såret.

Det hører ellers med til historien at også Thomas Rødskjær i Team No Fish klarte mesterstykket å lure opp en tungevar under lørdagens fiske. Dette er utvilsomt meget spesielt, da tungevar er en art som knapt nok er tatt på stang i Norge tidligere. To eksemplarer samme dag, i samme konkurranse, er derfor både kryss i taket og hatten av.

Dagens største fisk var det Jon Kolstad i Team Olex som fikk, med en lange på 11 620 gram. Team Olex var også et av ytterst få lag som brukte mye av dagen yttaskjærs. Fullstendige resultatlister fra første fiskedag finner du her. Det hele avgjøres i morgen, og vi kommer selvsagt tilbake med mer.

The post Lokal ledelse og ny norgesrekord i Langesund appeared first on Hooked.

Med meget respektable 1309,71 poeng, trakk Team Abu/Garmin det lengste strået, eller rettere sagt de største fiskene, under årets Raymarine Langesund Fiskefestival.

Av: Endre Hopland

Andre fiskedag i Langesund ble av det vakre slaget, men fisket var så som så. Det ble tatt mye fisk, men mange strevde med “lette” arter og riktig størrelse på fisken. Et lag som derimot fikk det til var svenske Team Abu/Garmin. Benny Johansson og co. slo altså til med 1309,71 poeng totalt, inkludert konkurransens største fisk, en lange på 15,99 kilo.

Nærmest Abu/Garmin-karene kom landsmennene i Team Isola/Lowrance, og de kom også ekstremt nært. Under fem poeng skilte de to svenske langene, men Isola/Lowrance sine 1304,85 holdt altså bare til en andreplass. De kan likevel glede seg over ny norgesrekord på tungevar fra første fiskedag.

– Arrangementet har gått veldig fint. Dessverre har det blitt tre motorhavari, som selvsagt er tre for mange, men det oppstod aldri noen farlige situasjoner. Vi er ellers godt fornøyd med at været ble såpass bra som det faktisk ble, og vi har inntrykk av at folk har hatt det fint, sier Roger Nilsen i arrangørklubben Trutta til Hooked.

Beste norske lag i konkurransen ble Team Napp og Dra, som ledet etter første fiskedag, men til slutt endte på en tredjeplass med 1170 poeng. Det er ellers verd å merke seg at det også i år ble landet en skjeggtorsk under festivalen. Denne falt til Langesund-karen Anders Kristoffersen, som med denne fangsten kom opp i 100 arter på stang i Norge før fylte 18 år.

Fullstendige resultatlister fra Raymarine Langesund Fiskefestival 2016 finner du på Trutta.no.

The post Svenskene slo tilbake – Team Abu/Garmin til topps i Langesund appeared first on Hooked.